I løpet av den siste måneden hadde hele fem sykepleiere forlatt Adrians Romanos residens. Én holdt ut bare noen få timer, en annen løp gråtende ut av huset og glemte til og med vesken sin, mens den tredje truet med å fortelle alt til politiet. Allerede samme kveld fikk hun besøk av Romanos advokat, og etter en kort samtale fortalte kvinnen aldri noen hva som hadde skjedd.
Nesten hele byen var redd for Adrian. Han ledet en mektig kriminell organisasjon, var vant til å gi ordre og tolererte overhodet ikke at noen våget å motsi ham.
Men tre uker tidligere hadde han blitt skutt.
Kulen hadde gått farlig nær lungen og skadet flere ribbein, og etter operasjonen oppsto det en betennelse. Legene insisterte på at Adrian måtte bli på sykehuset, men mannen nektet kategorisk og beordret at soverommet i residensen skulle bygges om til et privat sykerom med spesialisert medisinsk utstyr.
Problemet var at Adrian viste seg å være en usedvanlig vanskelig pasient.
Han rev av seg bandasjene, nektet å ta smertestillende, skrek til sykepleierne og forsøkte flere ganger å reise seg fra sengen på egen hånd. Etter et av disse forsøkene åpnet såret seg igjen.
Det var akkurat da den tjueni år gamle Eva Miller ankom residensen.
Hun hadde tatt jobben utelukkende på grunn av pengene.
**HENNES YNGRE BROR DANIEL LED AV EN SJELDEN BLODSYKDOM. DE TRADISJONELLE BEHANDLINGSMETODENE HADDE NESTEN IKKE GITT NOEN RESULTATER, MENS DEN NYE TERAPIEN KOSTET SÅ MYE AT EVA IKKE VILLE KLARE Å SPARE OPP DET NØDVENDIGE BELØPET SELV ETTER FLERE ÅR MED ARBEID.**
Derfor takket hun nesten umiddelbart ja da en fremmed tilbød henne åtte tusen dollar for hver uke hun arbeidet.
Betingelsene var imidlertid uvanlige. Eva måtte bo i residensen, hun fikk ikke ta bilder inne i bygningen, stille unødvendige spørsmål eller interessere seg for noe annet enn sine medisinske oppgaver.
Ved inngangen ble hun møtt av en høy mann ved navn Viktor.
— Jeg har ansvaret for sikkerheten til herr Romano — presenterte han seg. — Jeg anbefaler at du husker én viktig regel: Aldri krangle med ham.
Eva så ham rett inn i øynene.
— Hvis ordren hans setter livet hans i fare, kommer jeg til å motsi ham.
**VIKTOR SMILTE IRONISK.**
— Den forrige sykepleieren sa nøyaktig det samme.
Han førte henne opp i andre etasje.
Adrian satt på kanten av en enorm seng. Brystet var bandasjert, og ansiktet var blekt, men selv i denne tilstanden virket han som en mann som fortsatt hadde full kontroll over alt som foregikk rundt ham.
— Den neste? — spurte han irritert.
— Eva Miller. Deres nye sykepleier.
— Hvor lenge?
— Det kommer an på Dem.
**LIVVAKTENE UTvekslet BLIKK. VANLIGVIS VÅGET INGEN Å SNAKKE TIL ADRIAN PÅ DEN MÅTEN. DE FØRSTE TO DAGENE GIKK LIKEVEL FORHOLDSVIS ROLIG, MEN DEN TREDJE KVELDEN FORVERRET TILSTANDEN HANS SEG PLUTSELIG KRAFTIG.**
Temperaturen steg til nesten førti grader. Adrian pustet tungt, men forbød Eva bestemt å røre bandasjen.
— Jeg sa at du ikke skulle røre meg!
— Jeg må undersøke såret.
— Gå ut.
Eva rørte seg ikke. Adrian snudde hodet mot livvaktene.
— Få henne ut herfra.
To menn tok et skritt frem, men da sa Eva uventet:
**— NEI. Tvert imot. DET ER DERE TO SOM SKAL FORLATE ROMMET.**
Det ble øyeblikkelig stille i rommet.
— Gir du ordre til mine menn? — hveste Adrian.
— Ja. Vær så snill å gå ut med en gang.
Livvaktene nikket bare og fulgte straks ordren hennes, som om de et øyeblikk hadde glemt hvem som egentlig var sjefen deres. Da de endelig var alene, gjorde sykepleieren noe som sjokkerte Adrian fullstendig.
Adrian forsøkte å reise seg, men vred straks ansiktet i smerte.
— Ingen skal ta av denne bandasjen.
Det var da Eva forsto den egentlige årsaken til oppførselen hans.
**ADRIAN VAR IKKE REDD FOR SMERTEN. HAN VAR REDD FOR AT MENNENE HANS SKULLE SE AT HAN VAR SVAK. DET VAR DERFOR HAN AVVISTE ALL HJELP I LIVVAKTENES NÆRVÆR, FORSØKTE Å REISE SEG TIL TROSS FOR SMERTENE OG LOT SOM OM HAN FORTSATT HADDE FULL KONTROLL OVER ALT.**
Eva så igjen på livvaktene.
— Gå ut og lukk døren etter dere.
Denne gangen nikket Viktor, til alles overraskelse, til de andre mennene. Noen sekunder senere var bare Eva og Adrian igjen i rommet.
Sykepleieren gikk bort til sengen.
— Nå er det ingen her som kan se at De har vondt. Så slutt å late som om De er udødelig, og la meg gjøre jobben min.
Adrian stirret på henne i stillhet i noen sekunder, og for første gang svarte han ikke et eneste ord.
Eva fjernet forsiktig den gamle bandasjen og forsto straks at situasjonen var langt mer alvorlig enn hun hadde trodd. Huden rundt såret var kraftig rød, det hadde oppstått hevelse, og væske hadde samlet seg under bandasjen.
**MEN DET VERSTE VAR NOE ANNET. DA EVA TRYKKET FORSIKTIG PÅ HUDEN I NÆRHETEN AV SÅRET, SKREK ADRIAN PLUTSELIG OG GREP HARDT TAK I HÅNDEN HENNES.**
— Hva gjør du?!
— Jeg undersøker akkurat det jeg var redd for.
Hun tilkalte straks en lege, selv om Adrian uttrykkelig hadde forbudt henne å kontakte noen uten hans tillatelse. Førti minutter senere ankom en kirurg residensen.
Undersøkelsene viste en dyp infeksjon. Hvis Eva hadde hørt på pasienten og latt bandasjen være urørt til morgenen, kunne infeksjonen ha spredd seg til blodet og ført til sepsis.
Adrian gjennomgikk umiddelbart et mindre nytt inngrep, utført direkte i det spesialutstyrte medisinske rommet i residensen hans.
Neste morgen pakket Eva sakene sine. Hun var overbevist om at hun kom til å bli sparket. Da banket Viktor på døren.
**— HERR ROMANO VIL SNAKKE MED DEG.**
Adrian lå i sengen og så utmattet ut.
— I løpet av én kveld fulgte du ikke to av ordrene mine.
— Tre — rettet Eva ham rolig. — Jeg beordret også livvaktene deres til å forlate rommet.
Mannen var stille i noen sekunder.
— Alle andre var redde for meg.
— Jeg var også redd.
— Hvorfor stoppet du da ikke?
**EVA SÅ HAM RETT INN I ØYNENE.**
— Fordi De ikke betaler meg for å være enig med Dem. De betaler meg for å holde Dem i live.
Til hennes overraskelse smilte Adrian. Deretter la han en konvolutt på bordet. Eva var sikker på at den inneholdt hennes siste lønning, men da hun åpnet den, fant hun en sjekk på et beløp som var stort nok til å dekke flere måneder med Daniels behandling.
— Hva er dette? — spurte hun forvirret.
— Et forskudd.
— For hva?
Adrian lente seg mer komfortabelt mot puten.
— For de neste seks månedene. Det ser ut til at jeg endelig har funnet en sykepleier som ikke er redd for å si «nei» til meg.
