Den kvelden var den enorme konsertsalen fylt til siste sete.
På scenen ble et av de mest populære TV-sendte talentprogrammene for unge musikere arrangert. Vinneren skulle motta nesten tjue tusen dollar, en profesjonell kontrakt og muligheten til å opptre på de største scenene i hele landet.
Hundrevis av mennesker satt blant publikum. Rett foran scenen satt juryen, som besto av kjente musikere, produsenter og lærere fra musikkakademier.
Deltakerne gikk opp på scenen én etter én.
Noen sang, andre spilte gitar, mens andre igjen opptrådte sammen med sine egne band. En gruppe unge jazzmusikere gjorde spesielt sterkt inntrykk på publikum da de fremførte et svært komplisert stykke nesten uten feil. Etter opptredenen deres klappet publikum stående i lang tid.
Da applausen omsider stilnet litt, gikk den smilende programlederen ut på midten av scenen.
— Og nå ønsker vi vår neste deltaker velkommen. Han har forberedt et nummer på perkusjonsinstrumenter.
Publikum forventet å se enda et imponerende, profesjonelt trommesett.
Men bare noen sekunder senere gikk det en overrasket mumling gjennom salen.
En tynn gutt iført gamle, svært slitte klær gikk sakte opp på scenen. Ved første øyekast kunne man nesten tro at han var hjemløs. Men det var ikke utseendet hans som overrasket de fremmøtte mest.
Gutten dro med seg et gammelt trommesett som så ut som om det var funnet på en søppelfylling. Malingen hadde for lengst flasset av mange steder, enkelte plastdeler var revet i stykker, og metalldelene var dekket av rust.
Da han tok frem trommestikkene sine, begynte de første fnisene å høres fra publikum.
Stikkene så ut som om de kunne gå i stykker når som helst. Den ene var sprukket nesten langs hele lengden, mens den andre var kraftig bøyd og utslitt.
En av tilskuerne klarte ikke å holde seg og lo høyt. Etter noen sekunder lo nesten hele salen. Selv noen av deltakerne som ventet bak scenen, så på gutten og ristet vantro på hodet.
Selv programlederen hadde problemer med å skjule smilet.
— VÆR ÆRLIG MED MEG, SKAL DU VIRKELIG SPILLE PÅ DETTE?
Gutten nikket rolig.
— Ja.
Programlederen så på det gamle trommesettet og smilte ironisk.
— Hvordan i all verden kan man få musikk ut av en slik haug med skrap?
Salen brøt igjen ut i latter.
En av jurymedlemmene bestemte seg for å komme med sin egen kommentar:
— Jeg tror denne gutten er veldig berømt. Sannsynligvis kjenner alle løskattene i byen allerede sangene hans utenat.
PUBLIKUM BEGYNTE Å LE IGJEN. ET ANNET JURYMEDLEM FULGTE STRAKS OPP VITSEN:
— Det viktigste er at du ikke glemmer å mate fansen dine ved søppelcontainerne etter opptredenen.
Latteren ble enda høyere. Gutten sa ingenting og stirret ned i gulvet. Han så ut som om han når som helst kunne snu seg og gå av scenen.
I stedet løftet han hodet og sa lavt:
— Vær så snill, gi meg bare to minutter.
Salen begynte gradvis å bli stille.
Programlederen trakk på skuldrene.
— Det er tross alt et talentprogram. Du får sjansen din.
INGEN AV DE TILSTEDEVÆRENDE KUNNE FORUTSE HVA DENNE GUTTEN KOM TIL Å GJØRE BARE ETT MINUTT SENERE.
Gutten satte seg bak trommene. I noen sekunder satt han helt urørlig. Deretter løftet han trommestikkene sakte.
Noen i publikum lo igjen. Og akkurat da forandret alt seg.
Det første slaget lød med en så utrolig presisjon og kraft at mange tilskuere umiddelbart rettet blikket mot scenen.
Så kom det andre slaget. Deretter det tredje.
Bare noen sekunder senere begynte gutten å spille en utrolig komplisert rytme. Hendene hans beveget seg med ufattelig hastighet.
Han traff trommene med en slik presisjon at hver eneste bevegelse så ut til å være perfekt beregnet på forhånd.
Til alles forbløffelse begynte det gamle trommesettet å produsere en ren og kraftfull lyd. Stillheten senket seg gradvis over salen. Ingen lo lenger.
ALLE STIRRET MOT SCENEN OG KLARTE IKKE Å TRO SINE EGNE ØYNE.
Gutten fremførte en komposisjon på et så høyt vanskelighetsnivå at selv noen av de profesjonelle musikerne i juryen begynte å utveksle forbløffede blikk.
Etter ett minutt spilte han flere forskjellige rytmer samtidig og brukte praktisk talt hver eneste del av det gamle trommesettet.
Det var vanskelig å tro at så slitte instrumenter kunne produsere en så utrolig lyd.
Da opptredenen var over, ble det helt stille i salen. I flere sekunder beveget ingen seg. Så reiste nesten hele publikum seg samtidig.
En øredøvende applaus brøt ut.
Ett av jurymedlemmene trykket først på gullknappen, som sikret deltakeren direkte plass i finalen.
Kort tid senere gjorde de andre jurymedlemmene det samme.
GUTTEN VAR AUTOMATISK KVALIFISERT TIL FINALEN I KONKURRANSEN.
Men den mest rørende delen av hele historien kom først frem etter opptredenen hans.
En av jurymedlemmene spurte ham:
— Hvor fikk du dette trommesettet fra?
Gutten smilte svakt.
— Dette er mitt første trommesett. Da jeg var ti år, bygde faren min det til meg av gamle deler. Vi var veldig fattige og hadde ikke råd til ordentlige instrumenter.
Nok en gang ble det stille i salen.
— HVORFOR KJØPTE DU DEG IKKE ET NYTT?
— Fordi faren min døde for to år siden. Dette trommesettet er det eneste jeg har igjen etter ham. Før hver opptreden lover jeg ham at jeg skal spille slik at han kan være stolt av meg.
Mange i publikum hadde allerede tårer i øynene.
På bare én uke spredte historien om gutten seg over hele landet.
En kjent produsent av musikkinstrumenter ga ham et profesjonelt trommesett verdt flere tusen dollar.
Likevel tok gutten med seg nettopp dette gamle trommesettet på scenen da han holdt sin første store konsert.
