Til å begynne med trodde han at jenta bare var svært sjenert, men da de endelig ble alene, løftet mannen forsiktig sløret hennes. Da han fikk se ansiktet til sin nygifte kone, ble han stående stiv av sjokk 😮
Rajiv var tjueåtte år gammel og hadde vokst opp i en familie der mange gamle tradisjoner fortsatt ble fulgt.
Da foreldrene fortalte ham at de hadde funnet en passende kandidat til å bli hans kone, protesterte han ikke. Jenta het Ananya, var tjuefire år gammel, arbeidet som lærer og bodde sammen med foreldrene sine i en annen by.
I henhold til tradisjonen som ble fulgt av begge familiene, kunne de kommende ektefellene snakke med hverandre før bryllupet, men Rajiv skulle ikke få se ansiktet til sin fremtidige kone.
Til å begynne med syntes han det var ganske merkelig, men etter hvert ble telefonsamtalene med Ananya en naturlig del av hverdagen hans. De snakket nesten hver kveld om arbeidet sitt, familiene sine og planene for fremtiden sammen.
Rajiv fikk stadig sterkere lyst til å se jenta hvis stemme allerede hadde blitt så kjent for ham, men han bestemte seg for å respektere tradisjonen og vente til bryllupsdagen.
Endelig kom den etterlengtede dagen.
Da Ananya ble ført inn i salen, var ansiktet hennes fullstendig dekket av et langt rosa slør. Rajiv smilte da han så sin fremtidige kone, men nesten umiddelbart la han merke til at noe var galt.
**ANANYA VAR UTVILKT EKSTREMT ANSPENT.**
Hendene hennes skalv, og hver gang en av de kvinnelige slektningene forsøkte å rette på sløret, grep jenta straks tak i stoffet foran ansiktet, som om hun for enhver pris ville hindre at det ble løftet.
Rajiv antok at det bare var vanlig nervøsitet før bryllupet.
Under seremonien sa Ananya nesten ingenting. Flere ganger spurte mannen henne stille om alt var i orden, og hver gang fikk han nøyaktig samme svar:
— Ja, alt er bra.
Men stemmen hennes fortalte noe helt annet.
Etter seremonien fortsatte slektningene lenge med å gratulere de nygifte, ta bilder sammen med dem og gi dem gaver. Hele denne tiden viste Ananya ikke ansiktet sitt én eneste gang.
Først sent på kvelden ble ekteparet endelig alene.
**RAJIV SATTE SEG VED SIDEN AV KONEN SIN OG SMILTE SVAKT.**
— Det ser ut til at jeg endelig får lov til å se deg.
Han rakte hånden mot sløret, men Ananya grep plutselig hånden hans.
— Kanskje … ikke nå?
Rajiv så overrasket på henne.
— Hvorfor?
— Jeg er bare sliten.
Mannen kjente umiddelbart at kona skjulte noe for ham.
**— ANANYA, SE PÅ MEG.**
Jenta var stille.
— Hva har skjedd?
— Ingenting.
Rajiv flyttet hånden hennes forsiktig til side og løftet sløret svært langsomt.
For første gang så han ansiktet til kvinnen han hadde giftet seg med bare noen timer tidligere.
Men i stedet for et smil kom det et uttrykk av vantro og redsel over ansiktet hans. Brudgommen hadde ikke engang i sine verste forestillinger forventet å se noe slikt 😨😱
Ananyas venstre kinn var rødt og litt hovent. Tydelige fingermerker var synlige på huden, og like ved munnen hadde hun et lite sår.
**— HVEM HAR SLÅTT DEG?**
Jenta vendte straks ansiktet bort.
— Det spiller ingen rolle.
— Hvem gjorde dette?
Ananya svarte ikke.
Rajiv begynte å gå gjennom dagens hendelser i tankene. Rundt bruden hadde det nesten hele tiden vært slektninger, venninner og kvinner fra begge familiene. En fremmed person kunne praktisk talt ikke ha kommet nær henne uten at noen la merke til det.
Det måtte altså ha vært noen Ananya stolte på.
— Skjedde det i dag?
**JENTA NIKKET.**
— Før seremonien?
Hun nikket igjen.
Rajiv kjente det knyte seg i magen.
— Hvorfor fortalte du meg ingenting?
Ananya løftet endelig blikket mot ham.
— Fordi jeg fikk beskjed om at jeg ikke måtte fortelle om det.
Ordene gjorde ham enda mer urolig.
**HAN FLYTTET SEG NÆRMERE OG BA HENNE FORTELLE ALT FRA BEGYNNELSEN.**
Ananya nølte lenge, men til slutt fortalte hun at en kvinne hadde kommet inn på rommet der hun gjorde seg klar til bryllupet, omtrent tjue minutter før seremonien skulle begynne.
Hun hadde bedt alle de andre om å gå ut og forklart at hun måtte snakke med bruden alene.
Til å begynne med oppførte kvinnen seg rolig.
Hun spurte Ananya om hun virkelig var sikker på at hun ønsket å gifte seg med Rajiv.
Så sa hun plutselig:
— Du har fortsatt tid til å gå.
Ananya trodde kanskje det var en merkelig måte å teste følelsene hennes på, og svarte derfor at hun elsket Rajiv og ikke hadde tenkt å gi opp ekteskapet.
**ETTER DISSE ORDENE FORANDRET KVINNENS ANSIKTSUTTRYKK SEG UMIDDELBART.**
Hun sa at Ananya ikke var den rette kvinnen for Rajiv, at hun etter bryllupet bare ville bringe problemer over familien hans, og at dette ekteskapet aldri burde ha funnet sted.
Jenta forsøkte å forlate rommet.
Men kvinnen grep henne hardt i armen.
Og da Ananya bestemt ba henne slippe, fikk hun en kraftig ørefik.
Slaget kom så plutselig at jenta hadde vanskeligheter med å holde seg på beina.
Et øyeblikk senere gikk kvinnen enda nærmere og advarte henne med lav stemme:
**— HVIS DU FORTELLER HAM HVA SOM SKJEDDE HER, ER DET IKKE BARE DU SOM KOMMER TIL Å ANGRE.**
Rajiv lyttet til kona og knyttet nevene stadig hardere.
— Bare fortell meg én ting. Hvem var den kvinnen?
Ananya så på ham, og tårene begynte å renne nedover kinnene hennes.
I flere sekunder klarte hun ikke å få frem et eneste ord.
Til slutt svarte hun nesten hviskende:
— Moren din.
Rajiv ble stående urørlig.
**MEN DEN MEST SJOKKERENDE SANNHETEN FIKK RAJIV FØRST VITE ET ØYEBLIKK SENERE.**
Det viste seg at moren hans hadde vært imot ekteskapet helt fra begynnelsen fordi Ananyas familie var betydelig fattigere enn deres. Hun hadde håpet at sønnen skulle gifte seg med datteren til en av hennes velstående bekjente, og derfor hadde hun helt frem til siste øyeblikk forsøkt å skremme Ananya og tvinge henne til selv å trekke seg fra bryllupet.
