Hele landsbyen ble rystet av en bestemt nyhet. Noen hadde spredd et rykte om at en ung jente ved navn Anna i all hemmelighet møtte en gift mann fra nabobygda. Folk begynte straks å snakke om det, og for hver dag som gikk, fikk historien stadig flere utrolige detaljer. Ingen forsøkte lenger å finne ut hvor sannheten sluttet og vanlige rykter begynte. For mange var dommen allerede avsagt.
De som var mest rasende, var Annas to eldre brødre. De var overbevist om at søsteren hadde brakt skam over familien i hele området. Jenta forsøkte gang på gang å forklare at hun aldri hadde hatt noe med denne mannen å gjøre, og at hun egentlig knapt kjente ham, men brødrene ville ikke høre på henne. De gjentok bare at så mange mennesker umulig kunne ta feil samtidig.
— Dere må tro meg. Jeg har ikke gjort noe — sa Anna gjennom tårene.
Ordene hennes gjorde bare brødrenes sinne enda sterkere.
Dagen etter tok de jenta med langt inn i skogen. Der bandt de henne fast med et tykt tau rundt stammen på et enormt, gammelt tre. Anna gråt, tryglet dem om å slippe henne fri og forsikret dem om at hun kunne bevise at hun var uskyldig, men brødrene var fullstendig blendet av sinne og skam overfor landsbyens innbyggere. De ønsket å ydmyke henne og tvinge henne til å innrømme noe hun aldri hadde gjort.
Skogen var uvanlig stille. Selv fuglene så ut til å ha sluttet å synge. Vinden beveget sakte toppen av furutrærne, og et sted langt borte hørtes en lang, merkelig ul.
En av brødrene smilte hånlig.
— HER KOMMER INGEN TIL Å FINNE OSS.
Akkurat da kom en merkelig lyd fra skogens dyp, og noen minutter senere dukket det opp mellom trærne en person brødrene aldri hadde forventet å se der.
Noen sekunder senere lød ulven igjen, denne gangen mye nærmere.
Alle tre snudde samtidig hodene mot det tette krattet.
Ut mellom buskene kom en enorm grå ulv. Like etter dukket en til opp. Så en tredje.
Anna stivnet av frykt.
Brødrene sto også helt stille. Ingen av dem hadde forestilt seg at de skulle befinne seg bare noen få skritt fra en hel ulveflokk.
Dyrene knurret ikke og kastet seg heller ikke over dem. De omringet langsomt lysningen mens de nøye observerte menneskene.
— IKKE RØR DERE… — HVISKEt DEN ELDSTE BRoren.
Den yngre klarte imidlertid ikke å holde ut spenningen. Han trakk seg brått et skritt bakover, snublet i en rot og falt på bakken. Lyden fanget straks ulvenes oppmerksomhet.
Flokken kom enda nærmere.
I dette øyeblikket tenkte brødrene ikke lenger på søsteren eller familiens ære. De så desperat rundt seg etter enhver mulighet til å flykte.
Da husket Anna ordene til en gammel skogvokter som en gang hadde forklart elever hvordan de skulle oppføre seg dersom de møtte ulver.
— Ikke løp! Ikke skrik! Trekk dere sakte tilbake og ikke snu ryggen til dem! — sa hun høyt.
Til å begynne med la brødrene ikke engang merke til ordene hennes.
— Løsne meg. Fort! Jeg skal hjelpe dere.
I FLERE SEKUNDER NØLTE DEN ELDSTE BRoren. TIL SLUTT LØP HAN bort til treet og begynte å løsne tauet med skjelvende hender.
Så snart Anna var fri, løftet hun rolig en lang, tørr gren fra bakken og begynte sakte å bevege den foran seg, i et forsøk på å virke høyere. Hun snakket med høy, trygg stemme og unngikk brå bevegelser.
Ulvene stoppet.
Etter noen sekunder som virket endeløse, kom et nytt ul fra skogens dyp. Flokkens leder betraktet menneskene nøye en stund, før den langsomt snudde seg og forsvant inn i krattet. De andre dyrene fulgte etter.
Først da den siste ulven var forsvunnet mellom trærne, våget brødrene endelig å trekke et lettelsens sukk.
I flere minutter sa ingen et eneste ord.
Den eldste broren brøt stillheten først.
— Tilgi oss…
Anna så på dem uten å si noe og kunne knapt tro at de virkelig ba henne om tilgivelse.
Da de kom hjem, bestemte de seg endelig for å finne ut hvor alle ryktene hadde kommet fra. Noen dager senere kom sannheten frem: Hele historien var oppdiktet av mannens kone. Ved en tilfeldighet hadde hun sett Anna gi mannen hennes en mappe med dokumenter som han tidligere hadde mistet i nærheten av butikken. Blindet av sjalusi og fordi hun ønsket å unngå en familieskandale, hadde hun selv spredd de falske ryktene, og landsbyboerne hadde svært raskt gjort dem om til det de mente var sannheten.
Da alt ble avslørt, kom mange av naboene til Anna for å be henne om tilgivelse.
De vanskeligste ordene måtte imidlertid brødrene hennes uttale.
De innså at de nesten hadde ødelagt livet til den personen som sto dem nærmest, bare fordi de hadde trodd mer på andres sladder enn på sin egen søster. Fra den dagen tok de aldri mer viktige avgjørelser før de hadde fått vite hele sannheten.
