Obersten kastet henne ut av en togkupé i rett ut i den iskalde natten, på et sted der det ikke fantes et levende menneske i nærheten. Han hadde ikke den minste anelse om hvem denne unge kvinnen egentlig var, eller at noe langt mer skremmende snart skulle ramme ham selv.
Obersten likte ikke den nye jenta fra første dag.
Hun dukket uventet opp i avdelingen, uten unødvendige forklaringer, iført en enkel uniform uten noen merker. Hun var ung og rolig, så folk rett i øynene og senket aldri blikket. Bare det begynte straks å irritere ham.
Den første konflikten oppsto under oppstillingen.
— Hvem sendte deg hit? spurte han kjølig mens han gikk forbi henne.
— Jeg ble overført etter ordre, svarte jenta rolig.
— Hvilken ordre? Det er jeg som gir ordre her, hånte obersten.
Hun så ikke bort.
**— DA HAR DE ÅPENBART IKKE VIST DEM DEN ENNÅ.**
Noen i rekken lo lavt. Obersten snudde hodet brått.
— Tror du at du er spesiell? Jeg har allerede knekt dusinvis som deg.
— Prøv, svarte hun kort.
Fra det øyeblikket sluttet han til og med å skjule motviljen sin.
Under øvelsene kritiserte han hver eneste bevegelse hun gjorde. Han hevet stemmen foran alle.
— Klarer hendene dine i det hele tatt å fungere normalt?
**— FORSTÅR DU I DET HELE TATT HVOR DU HAR HAVNET?**
— Dette er ikke noe sted for jenter.
Hun svarte ham nesten aldri. Noen ganger så hun bare på ham på en måte som vekket en merkelig uro i ham, selv om obersten lot som om han ikke merket det.
Noen dager senere ble avdelingen sendt på en togreise. Nattruten gikk gjennom fjellene. Toget var langt, og nesten alle soldatene sov.
Obersten sov imidlertid ikke. Han gikk rundt i vognen og tenkte bare på én ting — hvordan han skulle bli kvitt henne. I stillhet, uten vitner og uten unødvendige spørsmål.
Til slutt fikk han øye på henne ved døren. Jenta sto alene og så ut i mørket. Utenfor vinduet gled fjellsidene forbi, og langt nedenfor kunne man skimte en mørk elv. Vognen gynget svakt mens toget kjørte videre.
Obersten nærmet seg nesten lydløst.
— Får du ikke sove? spurte han og stanset ved siden av henne.
**JENTA SNUDDE SEG IKKE ENGANG.**
— Jeg ville ha litt frisk luft.
— Dette er ingen spasertur, hånte obersten. — Forstår du virkelig ikke at du ikke kommer til å klare deg her?
Hun snudde seg sakte mot ham.
— De er altfor sikker på Dem selv.
Han gikk enda nærmere.
— Og du snakker for mye.
Døren sto litt på gløtt. Iskald luft strømmet inn.
**PLUTSELIG GREP OBERSTEN HARDT TAK I ARMEN HENNES.**
— Nok.
Jenta rakk ikke engang å reagere ordentlig.
Én brå bevegelse. Obersten skjøv henne med all sin kraft.
Den unge soldaten falt bakover og forsvant ut i nattens mørke. I et brøkdel av et sekund møttes blikkene deres en siste gang. Hun skrek ikke. Det var ingen panikk i øynene hennes. Hun bare stirret ubevegelig og intenst på ham. Et øyeblikk senere var hun borte.
Nedenfor lå en avgrunn. Klipper. En elv. Natten og den gjennomtrengende kulden. Obersten slo straks igjen døren til vognen. Metallet smalt med en dump lyd.
I flere sekunder sto han helt stille og pustet tungt. Så rettet han på uniformen og gikk rolig tilbake til plassen sin.
Det var fortsatt stille i vognen. Alle sov. Ingen hadde sett noe. Han var overbevist om at alt var over, og at han hadde blitt kvitt henne uten noen konsekvenser. Han visste imidlertid ikke hvem jenta egentlig var, eller hva hun var i stand til. 😳
**NESTE MORGEN OPPFØRTE HAN SEG HELT NORMALT. HAN VAR TIL OG MED ROLIGERE ENN VANLIG.**
Ingen stilte spørsmål. I begynnelsen la ingen engang merke til at jenta var borte. Flere dager gikk. Så, en natt, gikk strømmen plutselig i hele avdelingen. Til å begynne med la ingen særlig vekt på det.
Deretter begynte flere systemer å slutte å virke, ett etter ett. Kameraene. Sambandet. Dørene. Obersten gikk ut i korridoren. Rundt ham var det mørkt, bare avbrutt av blinkende nødlys. Plutselig hørte han skritt. Langsomme. Regelmessige. Han snudde seg.
I enden av korridoren sto hun. Den samme uniformen. Den samme frisyren. Bare ansiktet var mye blekere, og det var blod på ermet hennes. Likevel sto hun rett opp og ned, som om ingenting hadde skjedd.
Obersten stivnet.
— Du…
Jenta tok ett skritt mot ham.
— Trodde De virkelig at det skulle bli så enkelt?
Han rygget.
— Det er umulig.
— De spurte ikke hvem jeg er, svarte hun rolig.
Han forsøkte å gjenvinne kontrollen.
— Jeg selv…
— Ja, avbrøt hun. — De gjorde en feil.
Hun kom nærmere.
— Jeg tilhører ikke avdelingen Deres. Og heller ikke systemet Deres.
**LYSENE BEGYNTE Å BLINKE IGJEN.**
Alle dørene rundt dem smalt samtidig igjen med en dump lyd.
Obersten forsto at han var alene.
Jenta stoppet noen skritt foran ham.
— Jeg overlevde, sa hun lavt. — Og jeg hadde god tid til å tenke gjennom alt.
Han forsøkte å ta frem telefonen, men skjermen forble helt svart.
— Hva vil du? spurte han skarpt.
**HUN SÅ HAM RETT INN I ØYNENE.**
— Det samme som De gjorde.
Obersten tok et skritt bakover. Gulvet under føttene hans begynte plutselig å riste. Han snudde hodet. Bak ham var det en åpen teknisk sjakt som ikke hadde vært der tidligere.
Han så tilbake på jenta.
Hun sto helt rolig.
— Natt. Kulde. Ingen i nærheten, sa hun. — Husker De?
Han forsøkte å rope, men akkurat da sluknet lysene fullstendig.
Et sekund senere hørtes en kort lyd i mørket.
**OG SÅ BLE DET STILLE IGJEN.**
Neste morgen spredte nyheten seg gjennom avdelingen om at obersten var forsvunnet. Ingen kunne forklare nøyaktig hva som hadde skjedd. Kameraene hadde ikke fungert på det tidspunktet. I arkivet fant man likevel et kort utdrag fra et forstyrret opptak. I bare ett sekund kunne man se silhuetten av en person som sto i en mørk korridor.
Og som så rett inn i kameraet.
