Helt siden barndommen hadde jeg vært forelsket i søsteren til min beste venn. Mens de andre guttene var opptatt av forskjellige jenter, hadde jeg bare øyne for henne. Hun var snill, rolig og utrolig vakker, og av en eller annen grunn var jeg overbevist om at hun en dag kom til å bli min kone. Den gangen virket det bare som en barnslig drøm, men etter hvert som årene gikk, ble følelsene mine stadig sterkere.
Da vi ble voksne, tok jeg endelig mot til meg og fortalte henne at jeg elsket henne. Til min store glede viste det seg at hun hadde følt det samme for meg i lang tid. Bare noen måneder senere fridde jeg til henne, og hun sa ja uten å nøle.
Det var imidlertid én person som overhodet ikke delte vår lykke.
Broren hennes, som også var min beste venn.
Da han fikk vite at vi planla å gifte oss, forandret han seg fullstendig. Han sluttet å spøke med meg, var nesten konstant anspent og antydet flere ganger åpent at vi kanskje hadde det for travelt.
— Er du virkelig sikker på at du vil gjøre dette? — spurte han meg en dag.
— Selvfølgelig. Jeg elsker henne.
HAN SA INGENTING PÅ EN GOD STUND FØR HAN SUKKET TUNGT.
— Det er bare det… hvis du visste hele sannheten, ville du kanskje ombestemme deg.
Jeg hadde ingen anelse om hva han mente. Jeg antok at han bare hadde vanskelig for å akseptere at søsteren hans skulle gifte seg. Mange brødre reagerer på samme måte, så jeg la ikke særlig vekt på ordene hans.
På bryllupsdagen vår virket han enda mer nedstemt. Mens gjestene feiret og koste seg, snakket han nesten ikke med noen og så stadig på søsteren sin med tydelig bekymring.
Rett før vi skulle dra, kom han bort til meg.
— Ikke vær redd.
Det var svært merkelige ord, men i det øyeblikket ba jeg ham ikke om noen forklaring.
Sent på kvelden gikk vi inn på rommet vårt. Jeg lukket døren, smilte og skulle til å slå på lampene ved sengen for å skape en mer koselig stemning.
MEN KONA MI STOPPET MEG PLUTSELIG.
— Nei. Slå av alle lysene.
— Hvorfor? Det er jo nesten mørkt allerede.
Hun så på meg, og jeg så ekte frykt i øynene hennes.
— Vær så snill. Alle.
Jeg prøvde å gjøre situasjonen til en spøk.
— Skammer du deg?
Plutselig ble hun alvorlig.
— HVIS DU IKKE SLÅR AV LYSET, GÅR JEG OG LEGGER MEG PÅ ET ANNET ROM.
Reaksjonen hennes overrasket meg stort, men jeg gjorde likevel som hun ba om. Rommet ble nesten helt mørkt.
Hun snudde seg sakte med ryggen mot meg og prøvde selv å åpne den lange glidelåsen på brudekjolen. Det var tydeligvis vanskelig for henne, fordi hun ikke klarte å nå høyt nok med fingrene.
Jeg gikk nærmere.
— La meg hjelpe deg.
Men så snart jeg berørte glidelåsen, rykket hun brått unna.
— Nei!
Hun ropte samtidig som hun dekket ryggen med begge hendene.
JEG BLE HELT MÅLLØS.
— Hva er det som skjer?
Hun svarte ikke.
— Du begynner å skremme meg.
Hun fortsatte å tie.
— Hva er det du skjuler for meg?
Først da lot hun meg åpne glidelåsen på brudekjolen. Da stoffet sakte gled ned fra skuldrene hennes, så jeg noe som gjorde meg helt stum.
ETTER DISSE ORDENE SENKET HUN LANGSOMT HODET. JEG FIKK FØLELSEN AV AT HUN NÅR SOM HELST KOM TIL Å BRYTE SAMMEN I GRÅT.
Etter noen sekunder hørte jeg stemmen hennes, nesten som en hvisken.
— Hvis du etter alt dette ønsker å gå… vil jeg forstå det.
Hun senket hendene sakte.
— Åpne glidelåsen på kjolen.
Fingrene mine skalv mens jeg forsiktig dro glidelåsen ned.
Da stoffet gled ned fra skuldrene hennes, ble jeg stående helt stille.
Hele ryggen hennes var dekket av gamle brannsår. Det var nesten ikke et eneste område med hud som ikke bar tydelige, dype merker. Det var lett å se at skadene hadde oppstått mange år tidligere.
I FLERE SEKUNDER KLARTE JEG IKKE Å SI ET ENESTE ORD.
Hun begynte å gråte lydløst.
— Nå forstår du hvorfor broren min ikke ville at vi skulle gifte oss…
Jeg spurte forsiktig:
— Hva skjedde med deg?
Hun var stille lenge før hun endelig begynte å fortelle.
Da hun bare var ti år gammel, brøt det ut brann i familiens hus om natten. Barnerommet sto i flammer, og lillebroren hennes klarte ikke å komme seg ut på egen hånd. I stedet for å flykte, løp jenta tilbake inn i flammene for å redde ham. Hun klarte å hjelpe ham ut gjennom vinduet, men fikk selv svært alvorlige brannskader. I flere måneder kjempet legene for livet hennes, og senere måtte hun gjennom dusinvis av operasjoner.
— Broren min har alltid ment at alt dette skjedde på grunn av ham — sa hun gjennom tårene. — Hele livet har han følt seg ansvarlig for det som skjedde med meg. Derfor var han så redd for at du, etter å ha sett arrene mine, ikke lenger ville bli hos meg.
FØRST DA FORSTO JEG FULLT UT HVORFOR HAN HADDE OPPFØRT SEG SLIK TIDLIGERE.
Han prøvde slett ikke å ødelegge ekteskapet vårt.
Han ønsket bare å beskytte søsteren sin mot enda mer smerte.
Jeg gikk bort til kona mi, omfavnet henne forsiktig og sa:
— Jeg ble forelsket i deg lenge før bryllupet vårt. Og jeg elsker deg akkurat like høyt nå. Disse arrene forandrer ingenting mellom oss.
For første gang den kvelden kom det et smil frem på ansiktet hennes.
