På en av byens mest luksuriøse restauranter var stemningen akkurat slik man forventer på et slikt sted. I bakgrunnen spilte levende musikk lavt, glass klirret, og dempede samtaler fylte rommet. Snøhvite duker, elegant servise og diskret belysning fikk alt til å fremstå perfekt. Ved et av de sentrale bordene satt en sjeik sammen med sine forretningspartnere. De snakket om forretninger, lo av og til og utvekslet kommentarer, men det var umiddelbart tydelig hvem som ledet møtet.
Etter en stund kom en servitør bort til bordet deres. En ung kvinne med håret nøye satt opp, et rolig blikk og en selvsikker fremtoning. Hun stoppet høflig ved siden av dem, bøyde seg lett frem og spurte:
– Har herrene bestemt seg for hva dere vil bestille?
Sjeiken så ikke på henne med en gang. Han forble taus et øyeblikk, som om han med vilje lot henne vente. Først etter en stund løftet han blikket og smilte med tydelig forakt.
– Ingen ba deg komme hit – sa han hånlig. – Nå som du allerede er her, kan du skrive alt ned i notatboken din, så du ikke blander noe senere. Jeg kjenner slike som deg.
Noen ved bordet lo lavt. Stemningen ble straks anspent, men servitrisen forandret ikke ansiktsuttrykket. Hun åpnet rolig notatboken og begynte å skrive ned bestillingen.
Oppmuntret av reaksjonen fra de andre fortsatte sjeiken:
– JEG HÅPER DU I DET MINSTE KAN TELLE. ELLER MÅ JEG FORKLARE ALT FOR DEG PÅ FINGRENE? SELV OM… – HAN MÅLTE HENNE FRA TOPP TIL TÅ – HVORDAN SKULLE DU EGENTLIG KUNNE FORSTÅ HVA VI BESTILLER?
Forretningspartnerne så på hverandre. Noen vendte blikket bort i tydelig ubehag, men ingen våget å reagere. Servitrisen fortsatte rolig å notere hvert eneste ord uten å avbryte ham eller vise noen følelser.
Da hun var ferdig, lukket hun notatboken og skulle til å gå da sjeiken, overbevist om at hun ikke hadde forstått noe, vendte seg mot partnerne sine. Med et hånlig smil sa han noen fornærmende ord på arabisk. Han brukte en nedsettende betegnelse om henne og la til at en slik jente ville passe perfekt i haremet hans, hvor hun kunne tjene ham resten av livet.
En lav latter lød ved bordet.
Sjeiken var sikker på at han hadde en enkel og uutdannet jente foran seg. Han hadde imidlertid ingen anelse om at det som skulle skje få øyeblikk senere, ville etterlate alle i restauranten fullstendig målløse.
Servitrisen stanset.
Sakte snudde hun seg mot bordet.
I FLERE SEKUNDER SÅ HUN SJIEKEN RETT I ØYNENE, FØR HUN MED KLAR OG SELVSIKKER ARABISK SA:
– At jeg arbeider som servitør, betyr ikke at jeg er uutdannet eller ikke forstår noe. Ordene deres er krenkende. Jeg har lenge vært vant til mennesker som tror at penger gir dem rett til å ydmyke andre. Men jeg er ikke noens eiendom. Jeg har en familie, en ektemann og barn. Og jeg kommer absolutt ikke til å bli deres tjener.
Det ble så stille i restauranten at man kunne høre en gaffel falle ved nabobordet.
Den unge kvinnen tok en kort pause før hun rolig la til:
– Bestillingen deres er klar om femten minutter.
Hun snudde seg og gikk bort med den samme selvsikkerheten som hun hadde vist da hun kom til bordet, uten å se seg tilbake én eneste gang.
Ved bordet hersket en tung stillhet. Forretningspartnerne sluttet å smile. Noen senket blikket, mens andre begynte å late som om de var opptatt med telefonene sine.
SJEIKEN SATT URØRLIG OG SÅ SERVITRISEN GÅ. FOR FØRSTE GANG DEN KVELDEN VAR HAN TOM FOR ORD. HAN KLARTE FORTSATT IKKE Å FORSTÅ HVORDAN EN VANLIG SERVITØR HADDE KLART Å SETTE HAM PÅ PLASS OFFENTLIG, FORAN ALLE.
