En stund hadde hunden vår stadig bjeffet på barnevakten og hver gang forsøkt å hindre henne i å komme bort til barnet vårt.
Til å begynne med var vi overbevist om at han bare ikke hadde blitt vant til en fremmed person ennå, så vi begynte å stenge ham inne på et annet rom. Alt forandret seg først den dagen vi endelig forsto den egentlige grunnen til oppførselen hans. 😱
Etter at sønnen vår ble født, forandret hele livet vårt seg. De første ukene var kona mi nesten aldri borte fra barnet, men hun kunne ikke bli hjemme særlig lenge. På jobben ventet et viktig prosjekt på henne, og etter bare noen uker måtte hun tilbake på kontoret.
Jeg jobbet også fulltid, så vi måtte raskt finne noen som kunne passe på sønnen vår mens vi var borte.
Etter flere samtaler bestemte vi oss for en kvinne som het Margaret. Hun var rundt førti år gammel, hadde arbeidet med barn i mange år, snakket med rolig stemme og virket som en person vi virkelig kunne overlate omsorgen for barnet til uten bekymringer.
Allerede de første dagene sa kona mi flere ganger:
— Det virker som om vi virkelig har vært heldige.
Margaret kom alltid presis, spurte hvordan barnet hadde sovet om natten, brettet klærne hans nøye sammen og fortalte oss hver kveld nøyaktig hvor mange ganger han hadde spist og når han hadde sovnet.
**DET VAR BARE ETT PROBLEM. HUNDEN VÅR REX TÅLTE IKKE DENNE KVINNEN.**
Allerede den første dagen Margaret gikk bort til barnesengen, stilte Rex seg umiddelbart mellom henne og barnet. Han prøvde ikke å angripe henne, men fulgte kvinnen svært nøye med blikket og knurret lavt.
Vi hadde aldri sett ham oppføre seg slik før.
Rex hadde bodd hos oss i flere år. Han var en stor og sterk hund, men hadde et usedvanlig rolig temperament. Vanligvis reagerte han fint på gjestene våre, lot vennenes barn klappe ham og viste aldri aggresjon uten en tydelig grunn.
Derfor virket reaksjonen hans på Margaret spesielt merkelig.
— Han er sikkert bare sjalu på barnet — sa kona mi.
Vi prøvde også å finne en fornuftig forklaring på oppførselen hans. Plutselig hadde det kommet en baby inn i huset, nye lukter, gråt om natten og nå også en fremmed person.
Men flere dager gikk, og i stedet for å bli bedre ble situasjonen stadig verre.
**DET VAR NOK AT MARGARET NÆRMET SEG BARNESENGEN, SÅ VAR REX UMIDDELBART PÅ PLASS VED SIDEN AV HENNE. NOEN GANGER BEGYNTE HAN Å BJEFFE SVÆRT HØYT, OG EN GANG SATTE HAN SÅ BRÅTT FART MOT HENNE AT DEN SKREMMEDE BARNEVAKTEN STRAKS TRakk SEG TILBAKE.**
— Jeg er redd for å være alene med ham — sa hun.
Vi kunne forstå henne. Derfor bestemte vi at Rex skulle holdes innestengt på et annet rom hver gang Margaret var alene hjemme med sønnen vår.
Hver morgen før jeg dro på jobb, stengte jeg ham inne der. Og hver gang skjedde det samme.
Så snart vi begynte å gjøre oss klare til å dra, ble Rex urolig. Han klorte på døren, pep og bjeffet noen ganger så høyt at han kunne høres helt ute på gaten.
Det var først etter omtrent en uke at vi endelig forsto hvorfor hunden vår hadde oppført seg så merkelig hele denne tiden. 😳😰
Etter omtrent en uke begynte kona mi imidlertid å legge merke til noe bekymringsfullt. Sønnen vår hadde blitt mye mer urolig. Tidligere var han rolig sammen med barnevakten, men nå begynte han noen ganger å gråte med én gang Margaret tok ham opp. Om natten begynte barnet også å våkne langt oftere.
Først forklarte vi alt med alderen hans, helt til noe skjedde en morgen som endelig fikk meg til å tenke alvorlig over Rex» oppførsel.
**JEG SKULLE AKKURAT TIL Å STENGE HUNDEN INNE PÅ DET ANDRE ROMMET DA MARGARET GIKK BORT TIL BARNESENGEN.**
Rex forandret seg på et øyeblikk. Han stilte seg foran sengen, la ørene bakover og begynte å bjeffe høyt. Det merkeligste var imidlertid at han ikke så på barnet i det hele tatt.
All oppmerksomheten hans var rettet mot Margaret. Han oppførte seg som om det var henne han forsøkte å advare. Den dagen sa jeg til kona mi:
— Det er noe som ikke stemmer her. Rex oppfører seg aldri slik uten grunn.
Samme kveld kjøpte vi et lite kamera og plasserte det slik at både barnesengen og det meste av rommet var synlig.
Vi sa ingenting til Margaret. Dagen etter dro vi på jobb som vanlig, og Rex ble igjen stengt inne på rommet ved siden av.
Noen timer senere fikk jeg en melding fra kona mi: «Sjekk kameraet.»
**JEG ÅPNET APPEN. I BEGYNNELSEN SKJEDDE DET IKKE NOE UVANLIG. MARGARET MATET BARNET, SKIFTET PÅ HAM OG GIKK RUNDT I ROMMET MED HAM.**
På et tidspunkt begynte sønnen vår å gråte. Smilet forsvant umiddelbart fra kvinnens ansikt.
Tydelig irritert gikk hun bort til barnesengen og løftet barnet altfor brått. Da gutten ikke sluttet å gråte, begynte kvinnen å riste ham kraftig og si noe med høy, sint stemme. Deretter la hun ham tilbake i sengen langt hardere enn hun burde.
Men det verste skjedde noen minutter senere. På en eller annen måte klarte Rex å presse opp døren som ikke var ordentlig lukket, og han løp inn i rommet.
Da han så Margaret stå ved siden av det gråtende barnet, stilte han seg umiddelbart mellom henne og barnesengen og begynte å bjeffe høyt. Da så vi noe på skjermen som vi overhodet ikke hadde forventet.
Margaret ble rasende, grep en gjenstand som lå i nærheten og slo Rex med den for å få hunden til å flytte seg bort fra barnesengen.
Rex hoppet bakover. Han forlot imidlertid ikke rommet. Han stilte seg igjen foran barnesengen og fortsatte å bjeffe høyt. På dette tidspunktet var vi allerede på vei hjem.
Senere forsøkte Margaret å overbevise oss om at hunden plutselig hadde blitt aggressiv og at hun hadde vært nødt til å forsvare seg mot ham. Hun visste imidlertid ikke én ting: Vi hadde sett alt. Margaret kom aldri tilbake til hjemmet vårt, og opptaket fra kameraet tok vi vare på og leverte til de rette myndighetene.
