Nesten alle kvinnene som satt i dette fengselet, var redde for fengselsbetjenten Victoria.
Hun hadde jobbet der i over ti år og visste utmerket godt hvor avhengige de innsatte var av personalet. Victoria misbrukte jevnlig makten sin, og det hun likte aller best, var å ydmyke kvinner som nettopp hadde kommet til fengselet.
Hun kunne tvinge en innsatt til å re opp en allerede perfekt seng flere ganger, be henne vaske gulvet på nytt bare noen øyeblikk etter at hun var ferdig med rengjøringen, eller ta fra henne middagen på grunn av den minste forseelse.
De andre kvinnelige betjentene forsøkte som regel å ikke blande seg inn. De kjente Victorias temperament godt og visste at det ikke var noen vits i å diskutere med henne.
— Her er det jeg som bestemmer hva dere får og ikke får gjøre — pleide hun å si.
En dag ble en ny innsatt ved navn Emma brakt til fengselet.
Hun var trettito år gammel. Hun var dømt til tre års fengsel for å ha angrepet en mann under et slagsmål i nærheten av en bar. Emma hadde aldri vært i fengsel tidligere, og de første dagene snakket hun nesten ikke med noen.
**VICTORIA LA IMIDLERTID STRAKS MERKE TIL HENNE. I MOTSETNING TIL DE FLESTE NYANKOMNE SÅ EMMA OVERHODET IKKE REDD UT. HUN GJORDE DET PERSONALET BA HENNE OM, MEN NÅR NOEN SNAKKET TIL HENNE, BØYDE HUN ALDRI HODET ELLER BLIKKET.**
Dette irriterte Victoria voldsomt.
På den tredje dagen gikk Emma inn i spisesalen sammen med de andre kvinnene, hentet et brett med mat og satte seg ved et ledig bord. Hun hadde knapt begynt å spise før Victoria dukket opp ved siden av henne. Flere innsatte sluttet umiddelbart å snakke.
De kjente allerede altfor godt igjen dette uttrykket i betjentens ansikt. Victoria trakk frem batongen og sto ved siden av Emma i noen sekunder, som om hun ventet på at den nye innsatte skulle bli redd.
Jenta fortsatte imidlertid rolig å spise. Da slo Victoria batongen med full kraft mot metallbordet. Et øredøvende smell runget gjennom spisesalen.
Koppen veltet, matbrettet gled av bordet, og nesten hele Emmas middag havnet på gulvet.
Det ble helt stille i spisesalen. Emma så sakte først på maten som lå spredt på gulvet, og deretter på betjenten som sto foran henne.
— Reis deg — befalte Victoria. — Du skal vaske toalettene.
— Hvorfor?
Et hånlig smil bredte seg over Victorias ansikt.
— Fordi jeg sier det.
Emma var stille i noen sekunder.
— Jeg har ikke brutt noen regler. De har ingen rett til å tvinge meg til dette uten noen grunn.
Etter disse ordene utvekslet flere av de innsatte skremte blikk.
Vanligvis våget ingen å snakke til Victoria på denne måten.
— Hva sa du?
**— DE HØRTE MEG UTMERKET GODT.**
Victoria gikk enda nærmere.
— Du har bare vært her i tre dager, og allerede skal du fortelle meg hvilke rettigheter jeg har?
— Nei. Jeg nekter bare å la Dem ydmyke meg fordi De liker det.
Betjentens ansiktsuttrykk forandret seg umiddelbart. Victoria grep Emma i armen og forsøkte å rive henne opp fra stolen med makt.
Og akkurat da skjedde noe ingen overhodet hadde forventet. 😨🫣
Emma blokkerte armen hennes med en rask bevegelse. Victoria rakk ikke engang å forstå hva som skjedde. Den innsatte spratt opp fra stolen, dyttet betjenten unna og slo henne.
Victoria forsøkte å få tak i batongen, men Emma slo henne igjen og veltet henne deretter over ende på gulvet. Hele spisesalen stivnet. Ingen ropte, og ingen beveget seg engang.
**KVINNENE BARE STIRRET PÅ PERSONEN SOM NESTEN ALLE DE INNSATTE HADDE FRYKTET I ÅREVIS, OG KLARTE IKKE Å TRO SINE EGNE ØYNE.**
Etter noen sekunder stormet de andre vaktene inn i spisesalen.
De dro straks Emma bort fra Victoria, vred armene hennes bak ryggen og satte på henne håndjern.
— Har du blitt gal?! — skrek Victoria da hun reiste seg fra gulvet. — Du kommer aldri til å se en vanlig celle igjen!
Emma svarte ikke.
Hun bare så rolig på betjenten. Allerede samme kveld ble hun faktisk flyttet til isolat.
For å ha angrepet et medlem av fengselspersonalet fikk Emma en streng straff. Hun tilbrakte flere uker nesten helt alene og fikk bare forlate cellen når hun hadde fått tillatelse.
**HUN FORSTO AT HUN HADDE GJORT NOE GALT. MEN DET VAR NOE HELT ANNET SOM OVERRASKET HENNE MEST.**
Da Emma noen uker senere kom tilbake til den vanlige avdelingen, la hun nesten umiddelbart merke til at mye hadde forandret seg.
Victoria jobbet fortsatt i det samme fengselet. Men nå oppførte hun seg helt annerledes. Hun slo ikke lenger batongen mot bordene.
Hun tvang ikke lenger kvinnene til å utføre meningsløst arbeid bare for sin egen underholdning. Hun veltet ikke mat på gulvet og ropte ikke lenger på de innsatte uten grunn.
Selv overfor de nye fangene forklarte hun nå bare rolig hvilke regler som gjaldt, før hun gikk videre.
