I flykabinen lød den karakteristiske summingen som er velkjent for alle som noen gang har vært på en lang flyreise. Passasjerene var slitne — noen forsøkte å sove, andre stirret ordløst på skjermene foran seg, mens andre igjen ikke lenger prøvde å skjule irritasjonen sin. Det var bare én grunn — en baby som ikke sluttet å gråte.
Spedbarnet hadde grått i over en time. Høyt og fortvilet, som om det ikke bare handlet om vanlig ubehag, men om ekte frykt. Det lille ansiktet var rødt, øynene fulle av tårer, og de små hendene var knyttet til knyttnever. Den skarpe gråten gikk stadig mer på nervene til alle.
Passasjerene utvekslet blikk. Noen sukket tungt, andre ristet irritert på hodet. Flere hvisket til hverandre og gjorde det tydelig hvor mye hele situasjonen plaget dem. En kvinne tok på seg hodetelefonene i et forsøk på å stenge lyden ute, mens en mann på den andre siden av midtgangen nervøst trommet med fingrene mot armlenet. Stemningen i kabinen ble stadig mer anspent.
Barnets mor så enda verre ut. Hun var fullstendig utslitt, håret var bustete og øynene røde etter gråten. Hun holdt den lille sønnen i armene og forsøkte hele tiden å vugge ham. Hun snakket mildt til ham, holdt ham tett inntil seg og endret stilling — men ingenting hjalp.
Flere ganger løftet hun blikket mot menneskene rundt seg og begynte stille, nesten hviskende, å be om unnskyldning:
— Unnskyld… dette er hans første flytur… han er redd… vær så snill, tilgi meg…
Stemmen skalv. På et tidspunkt klarte hun ikke lenger å holde følelsene tilbake og begynte å gråte. Tårene trillet nedover kinnene hennes mens hun presset barnet enda tettere mot brystet, som om hun ville beskytte ham mot hele verden.
**— VI… FLYR BARE TIL FORELDRENE MINE… ETTER AT FAREN HANS DØDE… — LA HUN TIL, OG DET VAR SÅ MYE SMERTE I ORDENE HENNES AT SELV PASSASJERENE SOM HADDE VÆRT IRRITERTE ET ØYEBLIKK TIDLIGERE, BLE STILLE.**
Barnet fortsatte likevel å gråte.
Ved siden av dem, ved vinduet, satt en mann kledd i tradisjonelle hvite klær — en ung sjeik, arving til en velstående familie. Han satt rakrygget, blikket var rolig, men ansiktet alvorlig og avslørte en viss misnøye. I likhet med alle de andre hadde han hørt på gråten siden begynnelsen av flyturen, og ut fra ansiktsuttrykket hans var det tydelig at lyden også plaget ham sterkt.
Likevel reagerte han ikke én eneste gang. Han sa ikke et eneste ord. Han bare observerte. Tiden virket å gå uendelig sakte.
På et tidspunkt klarte sjeiken tydeligvis ikke å holde ut lenger og gjorde noe som sjokkerte alle passasjerene fullstendig… 😱
Plutselig lente han seg litt frem.
Sjeiken så først på kvinnen, deretter på barnet og spurte lavt:
— Kan jeg?
Kvinnen så forvirret på ham og forsto først ikke hva han egentlig hadde tenkt å gjøre.
Mannen strakte forsiktig ut armene. Moren nølte bare et sekund… før hun, som om desperasjonen styrte henne, ga ham barnet.
Det ble straks merkbart stillere i kabinen. Folk begynte å snu på hodet og følge med på denne uvanlige scenen. Sjeiken tok imot babyen bestemt, men samtidig med stor forsiktighet. Han holdt barnet inntil seg, begynte å vugge det forsiktig og sang lavt.
Det var en rolig og myk melodi på arabisk. Stemmen hans var dyp og jevn, nesten søvndyssende. Det var noe utrolig varmt og kjent i melodien, som en gammel vuggesang man synger for et barn før det skal sove.
Til å begynne med fortsatte den lille å gråte. Etter en stund begynte gråten imidlertid å avta. Enda et minutt gikk, og barnet bare stirret på mannen mens det lyttet oppmerksomt til stemmen hans.
Og så… sluttet det å gråte. Stillheten senket seg over kabinen — en stillhet ingen bare et øyeblikk tidligere hadde trodd de skulle få høre.
Sjeiken fortsatte å vugge babyen forsiktig og synge den samme melodien. Barnet slappet gradvis mer av, pusten ble roligere og roligere, og øyelokkene begynte sakte å lukke seg.
Moren så på scenen og kunne ikke tro sine egne øyne.
— Hvordan… hvordan klarte De det?.. — hvisket hun.
Mannen smilte svakt uten å slutte å vugge barnet.
— Da vi var små, pleide moren min å synge denne sangen for oss, — svarte han rolig. — Den klarte alltid å roe oss ned.
Han så på kvinnen og la mildt til:
— Jeg kan holde ham litt til. Vær så snill å prøve å hvile.
Kvinnen dekket munnen med hånden og forsøkte å holde tilbake de neste tårene. Men de trillet likevel nedover kinnene hennes — bare at dette denne gangen var helt andre tårer.
**INGEN I KABINEN KLAGET MER.**
