Da Emma giftet seg med Mark, var hun overbevist om at hun endelig hadde møtt mannen hun kunne tilbringe resten av livet sammen med.
De møttes tilfeldig på en fest som felles venner hadde arrangert. Mark var omsorgsfull, rolig og visste alltid hva han skulle si. Ett år senere giftet de seg.
Emma kom fra en velstående familie. Etter foreldrenes død arvet hun et stort hus utenfor byen, flere leiligheter og en betydelig sum penger. Hun skrøt imidlertid aldri av dette. Hun fortsatte å arbeide og levde fortsatt et ganske enkelt liv.
De første årene av ekteskapet deres virket også lykkelige.
Etter hvert begynte imidlertid Mark å forandre seg.
Han spurte stadig oftere om bankkontoene hennes, dokumentene knyttet til huset og arven. Noen ganger foreslo han at hun skulle overføre deler av formuen til hans navn.
— Vi er jo familie, gjentok han. — Hva spiller det for rolle hvem alt står i navnet til?
HVER GANG SVARTE EMMA ROLIG AT HUN IKKE SÅ NOEN GRUNN TIL Å ENDRE NOE.
Etter slike svar ble Mark irritert.
En dag hørte Emma tilfeldigvis deler av en telefonsamtale. Mannen hennes sto på balkongen og snakket svært lavt.
— Så lenge alt tilhører henne, kan jeg ikke gjøre noe.
Da han oppdaget kona, avsluttet han samtalen umiddelbart.
— Hvem snakket du med? spurte Emma.
— Det handlet om jobben.
Hun lot som om hun trodde på ham, men fra den dagen begynte hun å følge mye nøyere med på oppførselen hans.
NOEN UKER SENERE FORESLO MARK PLUTSELIG AT DE SKULLE TILBRINGE HELGEN I ET LITE HUS VED HAVET.
— Vi burde være litt alene. I det siste har vi kommet veldig langt fra hverandre.
Forslaget virket merkelig for Emma, men hun sa ja.
De kom frem om kvelden. Huset lå nesten rett ved kysten, og ikke langt unna raget enorme klipper.
Neste morgen foreslo Mark en tur.
De gikk lenge langs kysten, helt til de kom til en høy klippekant.
Det var der Emma fikk øye på to fremmede menn.
De sto nær stien, som om de ventet på noen.
— HVEM ER DE? spurte hun lavt.
— Jeg vet ikke, svarte Mark altfor raskt.
Da ekteparet kom nærmere, så den ene mannen rett på Mark.
I det øyeblikket forsto Emma alt.
Dette møtet var ikke tilfeldig.
Hun stoppet brått.
— Mark, hva er det som skjer?
Mannen hennes var stille i noen sekunder, og så forandret ansiktsuttrykket hans seg fullstendig. Det velkjente smilet som hadde gjort det så lett for ham å lure henne i alle disse årene, forsvant.
— TILGI MEG, EMMA. JEG PRØVDE VIRKELIG Å LØSE ALT PÅ EN ANNEN MÅTE.
Den unge kvinnen ble blek.
De to mennene begynte sakte å nærme seg henne bakfra.
— Hva har dere tenkt å gjøre?
Mark så bort.
Han ville ikke engang møte konas blikk.
Etter planen hans skulle alt se ut som en tragisk ulykke. En farlig klippe, sterk vind og ett feiltrinn. Ingen skulle stille for mange spørsmål.
Etter konas død forventet Mark å arve hele formuen hennes.
DEN ENE MANNEN KOM NESTEN HELT INNTIL EMMA.
Men ingen av dem kunne forestille seg hva som skulle skje bare øyeblikk senere, eller hvordan denne grusomme planen ville ende.
Plutselig sa Emma:
— Før dere gjør noe, Mark, er det noe du bør vite.
Mannen hennes smilte hånlig.
— Det er allerede for sent.
— Nei. Akkurat nå er det perfekte tidspunktet.
Emma så et sted bak ham.
I SAMME ØYEBLIKK HØRTES LYDEN AV BILER SOM NÆRMET SEG FRA STIEN.
Mark snudde seg brått.
Flere kjøretøy dukket opp på veien.
Folk begynte å gå ut av dem.
Ansiktsuttrykket til Mark forandret seg umiddelbart.
— Hva betyr dette?
For første gang den morgenen smilte Emma.
Etter at hun hadde hørt samtalen hans på balkongen, hyret hun en privatetterforsker. I flere uker fulgte han etter Mark og oppdaget raskt at mannen møtte mistenkelige personer.
EMMA KJENTE NÅ NESTEN HELE PLANEN HANS.
Men hun trengte bevis.
Det var derfor hun hadde gått med på å reise til havet.
En bitteliten mikrofon var skjult i klærne hennes, og menneskene Mark nå så foran seg, hadde ventet i nærheten hele tiden.
De to innleide mennene forsto straks hva som hadde skjedd.
Den ene forsøkte å flykte, men kom ikke langt.
Mark sto helt stille.
— VISSTE DU ALT? hvisket han.
— Ikke alt, svarte Emma. — Derfor kom jeg hit.
Mark så på kona si som om han så henne for første gang.
Men det største slaget skulle komme.
Dagen før avreisen hadde Emma endret testamentet sitt og overført kontrollen over mesteparten av formuen til en familieeid stiftelse. Selv om Marks plan hadde lykkes, ville han nesten ikke ha fått noe.
Noen minutter senere ble alle de tre mennene ført bort fra åstedet.
Emma ble stående ved kanten av klippen og se ut over havet.
Bare én dag tidligere hadde Mark vært overbevist om at han hadde funnet den perfekte måten å få tak i en enorm formue på.
MEN GRÅDIGHETEN HANS FØRTE TIL AT HAN GJORDE ÉN ENORM FEIL.
Han var sikker på at kona var for godtroende og svak.
Og han merket ikke engang øyeblikket da han selv ble offer for sin egen plan.
