Fiskeren kom i land tidlig om morgenen, slik han gjorde nesten hver lørdag. Himmelen var allerede klar, men luften holdt fortsatt igjen restene av stormen dagen før. En sterk storm hadde blåst gjennom natten og drevet bølgene rett inn på land, og havet hadde skylt inn på land med rusk og avfall: plankebiter, tang, plastflasker og rustne metallfragmenter.
Mannen gikk sakte gjennom den våte, slapse gjørmen i gummistøvler og lette etter et sted å sette opp fiskestanga si. Han likte å fiske i stillhet, så han valgte alltid bortgjemte steder.
Det var da han la merke til noe merkelig. Et tynt stykke metalltråd stakk ut av den tykke gjørmen.
Først ville han ignorere det. Slike ting skjer ofte på stranden etter en storm. Men noe med ståltråden virket urovekkende. Den stakk ut nesten vertikalt, som om den var festet til noe.
Mannen gikk nærmere, bøyde seg ned og prøvde å dra i den med fingrene.
Strålen ville ikke rikke seg.
Så han grep den med begge hender og dro hardere. Bakken rundt ham beveget seg, men det som lå under, så ut til å sitte fast dypt i gjørma.
«HVA KAN VÆRE DER …» MUMLET HAN UNDER SINE ÅNDTOPPENE FØTTENE MER FAST I DEN GLATTE BAKKEN.
Han dro igjen. Forsiktig først, deretter med økende kraft. Gjørma virket motvillig til å gi fra seg gjenstanden, og sugde den inn igjen. Han kjente at ståltråden skar seg inn i hendene gjennom hanskene. Flere ganger følte han for å gi opp, men nysgjerrigheten tok overhånd.
Han dro den sidelengs, dro i korte drag, og stoppet nå og da for å få igjen pusten.
Til slutt lagde jorden en dump, klissete lyd. Noe tungt begynte sakte å komme ut av gjørma.
Mannen ga et siste, kraftig rykk, og gjenstanden steg endelig opp til overflaten. Han klarte så vidt å fange den før den falt tilbake i gjørma.
Gjenstanden hadde en merkelig form.
Hele overflaten var dekket av et tykt lag med gjørme, noe som gjorde det umulig å gjenkjenne hva den var. Den var rund og kantete enkelte steder – og det vekket ubehagelige assosiasjoner i ham.
Mannen kjente en frysning løpe nedover ryggraden.
«JEG HÅPER DETTE IKKE SKJEDDE …» TENKTE HAN, OG UTEN ET ØYEBLIKK AV AT nøle, TRET HAN DEN MOT VANNET.
Han gikk til stranden og begynte forsiktig å skylle bort gjørma. Bølgene slo mot gjenstanden, og han skrapte den klissete jorden med hendene og prøvde å forstå hva han hadde trukket opp av bakken. Og da han endelig så hva det var, frøs han til av overraskelse 😱😲
Først dukket det opp en glatt overflate. Så omrisset av en nese. Så en munn. Mannen frøs til.
Nok et lag med gjørme smeltet bort, og et kjent ansikt med steinkrøller kikket ut på ham fra vannet.
Han rettet seg brått opp og stirret på funnet. Det var hodet til Alexander Pusjkin-statuen.
I noen sekunder sto han i stillhet. Bare øyeblikk tidligere hadde han vært overbevist om at han hadde trukket noe fra gjørmen relatert til forbrytelsen, og han hadde allerede vurdert å ringe politiet.
Nå virket situasjonen direkte absurd.
Tilsynelatende kastet noen en gammel skulptur i havet, og en storm i løpet av natten skylte rett og slett den berømte forfatterens hode i land.
Hva ville du gjort i hans sted? Fortell oss det i kommentarfeltet på Facebook 👇
