Jeg var alltid den «tykke». Kjæresten min forlot meg endelig for bestevennen min. Og seks måneder senere, på bryllupsdagen deres, innså han hvor feil han tok om meg.
Jeg var «den tykke jenta» eksen min forlot for bestevennen min. Og så, på bryllupsdagen deres, ringte moren hans meg og sa: «Du må komme hit.»
Jeg heter Larkin, jeg er 28 år gammel, og jeg har vært «den tykke» hele livet.
Det er derfor jeg lærte å være lett å elske.
Ikke søt, ikke lubben. Bare … tykk.
DEN HVIS SLEKTNINGER HANDLER TIL THANKSGIVING OG SNAKKER MED LAVE STEMMER OM VEKTEN HENNES.
Den hvis slektninger kommer bort til Thanksgiving og snakker stille om vekten hennes. Den som fremmede kan si til: «Du ville vært så pen hvis du gikk ned litt i vekt.»
Så jeg lærte å være lett å elske.
Morsom, hjelpsom, pålitelig. Vennen som kommer først for å forberede alt og går sist fordi hun rydder. Hun som husker hvem som bestiller hva. Siden jeg ikke kunne være penest, bestemte jeg meg for å være mest nyttig.
Han spurte om nummeret mitt før kvelden var over.
Sayer møtte meg på quizkveld.
HAN VAR MED KOLLEGAER, JEG MED VENNEN MIN ABBY.
Han var med kolleger, jeg med vennen min Abby. Laget mitt vant. Jeg spøkte om det perfekt trimmede skjegget hans. Før festen var over, spurte han om telefonnummeret mitt.
Det var han som sendte melding først.
«Du har en beroligende effekt på meg», skrev han. «Du er ikke som andre jenter. Du er ekte.»
Vi var sammen i nesten tre år.
Vi snakket om å flytte sammen, kanskje skaffe oss en hund, og en dag «i fremtiden» om barn.
MIN BESTE VENNIN MAREN VAR EN KONSTANT DEL AV LIVENE VÅRE.
Min beste venninne Maren var en konstant i livene våre.
«Du fortjener noen som er skikkelig bra.»
Vi har kjent hverandre siden universitetet. Blond, naturlig slank. Hun holdt hånden min i pappas begravelse. Hun sov på sofaen min da angstanfall hindret meg i å fungere normalt.
Hun sa ofte: «Du fortjener noen som er skikkelig bra.»
For seks måneder siden lå den samme jenta i sengen min med kjæresten min.
HÅNDEN HANS PÅ HOFTEN HENNES.
Hånden hans på hoften hennes. Håret hennes på puten min.
Jeg var på jobb da iPad-en min dukket opp et varsel om et delt bilde. Sayer og jeg hadde synkronisert enhetene våre.
Jeg klikket.
Dette var soverommet mitt.
Det grå teppet mitt. Det gule puten min.
SAYER OG MAREN I MIDTEN.
Sayer og Maren i midten. Lo. Hånden hans på hoften hennes. Håret hennes på puten min.
«Går det bra?»
Et øyeblikk prøvde hjernen min å overbevise meg om det motsatte.
«Jeg må gå,» sa jeg til Abby og tok vesken min.
«Går det bra?» spurte hun.
«NEI,» sa jeg og gikk.
«Nei,» sa jeg og gikk.
«Har du noe å fortelle meg?»
Jeg satte meg i sofaen og ventet.
Da Sayer kom inn i leiligheten, nynnet han.
«Kjære, du er tidlig ute…»
HAR DU NOE Å FORTELLE MEG?» – SPURTE JEG.
«Har du noe å fortelle meg?» spurte jeg.
Han frøs til, så på iPad-en, og i det sekundet forsto han.
«Jeg ville ikke at du skulle finne det ut på denne måten.»
Han benektet det ikke.
Han fikk ikke panikk.
JEG VILLE IKKE AT DU SKULDE FINNE DET UT PÅ DENNE MÅTEN,» GJENTAKTE HAN.
«Jeg ville ikke at du skulle finne det ut på denne måten,» gjentok han.
«Hun er bare mer min type.»
Maren sto bak ham.
«Jeg stolte på deg», sa jeg.
«Hun er mer min type», svarte han. «Maren er slank. Hun er vakker.»
DU ER FANTASTISK. VIRKELIG.
«Du er fantastisk. Det er du virkelig. Du har et godt hjerte.»
Han stoppet ikke.
«Du er fantastisk. Det er du virkelig. Du har et godt hjerte», sa han. «Men du tar ikke vare på deg selv. Jeg fortjener noen som er riktig for meg.»
Den setningen gjorde mest vondt.
Jeg ga ham vesken til tingene hans.
MAREN SA IKKE ET ORD.
Maren sa ikke et ord. Hun sto med armene i kors og lot ham snakke.
Jeg ba ham legge igjen nøkkelen på benken.
Tre måneder senere var de forlovet.
Jeg satte meg ned på kjøkkengulvet.
Etter noen uker begynte de å legge ut bilder sammen.
ETTER TRE MÅNEDER KUNNGJØRTE DE FORLOVELSEN SIN.
Etter tre måneder annonserte de forlovelsen sin.
Folk sendte meg skjermbilder. Jeg dempet halvparten av kontaktene mine.
Jeg hatet kroppen min.
Jeg forvandlet hatet mitt til motivasjon.
Jeg hatet kroppen min.
JEG BEGYNTE Å ENDRE DEN ENESTE TINGEN JEG HADDE KONTROLL OVER.
Jeg begynte å endre det eneste jeg hadde kontroll over.
Steg for steg ble jeg sterkere.
Jeg meldte meg inn på et treningssenter.
Den første dagen holdt jeg ut i åtte minutter på tredemøllen. Jeg gjemte meg på badet og gråt.
Den andre dagen gikk jeg tilbake.
GRAD OG KOMMET I FORM.
Gradvis kom jeg i form. Jeg løp. Jeg løftet vekter. Jeg så på YouTube-videoer.
Jeg begrenset takeaway. Jeg lærte å steke grønnsaker uten å brenne dem.
I lang tid forandret ingenting seg.
Inntil en dag var ikke jeansene mine så trange lenger.
Noen på jobben sa: «Du ser flott ut.»
SEKS MÅNEDER SENERE HADDE JEG GÅTT MYE NEDER.
Seks måneder senere hadde jeg gått mye ned i vekt.
Jeg følte meg bra.
Godt nok til at folk begynte å legge merke til meg.
Jeg fikk mer oppmerksomhet.
Det var hyggelig.
OG SÅ KOM BRYLLUPSDAGEN DERES.
Og så kom bryllupsdagen deres.
Inne i meg var jeg fortsatt jenta som hadde blitt dumpet.
Jeg kjente datoen fra sosiale medier.
Jeg var ikke invitert.
«Snakker du med Larkin?»
KL. 10:17 RINGTE TELEFONEN.
KL. 10:17 ringte telefonen.
Et ukjent nummer.
Jeg svarte.
«Hallo?»
«Snakker du med Larkin?» spurte kvinnen med anstrengt stemme.
«Ja.»
«Dette er Sayers mor.»
Fru Whitlock.
«Hva er galt?» spurte jeg.
«Han har det bra, men du må komme hit. Med en gang. Til Lakeview Country Club. Vær så snill.»
HAR HAN ALL RIGHT?
«Har han det bra?»
«Ja, men kom så fort som mulig.»
Jeg burde ha nektet.
I stedet tok jeg nøklene.
Klubben lå førti minutter unna.
Parkeringsplassen var full.
Det var kaos inne.
Stoler var veltet. Duken hang skjevt. Knuste borddekorasjoner, blomsterblader og glass var spredt over hele gulvet.
«Takk Gud for at du er her.»
Fru Whitlock løp bort til meg.
HUN GREPT HENDENE MINE.
Hun grep hendene mine.
«Den jenta tok ham aldri seriøst.»
«Hva skjedde?» spurte jeg.
«En av brudepikene, Ellie, kom til meg i morges. Hun gråt. Hun viste meg meldinger. Skjermbilder.»
Hun så nesten fornøyd ut, til tross for sin forargelse. «MAREN VAR PÅ DATE MED EN ANNEN MANN,» SA HUN.
«Maren var på date med en annen mann,» sa hun.
«Vet Sayer om dette?» spurte jeg.
«Han konfronterte henne. Og hun sa at hun ikke ville være sammen med en mann med en slik mor, og hun dro.»
«Så bryllupet er avlyst?»
Hun klemte hendene mine.
VI KAN IKKE LA DETTE SKJE.
«Vi kan ikke la dette skje. Gjestene er her. Familien. Sjefen hans. Å avlyse det ville være pinlig.»
«Så bryllupet blir ikke noe av,» sa jeg.
«Foreløpig. Men det trenger ikke å bli en katastrofe.»
«Larkin, du elsket ham alltid.»
«Du var lojal. God mot ham. Og se på deg selv nå, du er vakker.»
DU OG SAYER KUNNE HA ET LAVMODELBRYLLUP I DAG.
«Du og Sayer kunne ha et lite bryllup i dag. Noe lite. Det ville reddet ansikt.»
«Kom jeg hit for å høre sønnens frieri?»
Hun rynket pannen.
«Du har alltid ønsket å være sammen med ham. Ikke kast bort denne sjansen.»
Jeg så meg rundt i det ødelagte rommet.
KNUST GLASS. VELTEDE STOLER.
Knust glass. Veltede stoler.
Og så forsto jeg.
Jeg var Plan B.
Jeg trakk hendene mine fra grepet hennes.
«Jeg er ikke Plan B.»
Hører du etter?» spurte hun.
«Hører du etter?» spurte hun.
«Jeg er ikke Plan B. Sønnen din var utro mot meg, forlot meg og fridde til min beste venn.» Du kan ikke bruke meg som en livline.
«Så du skal la ham ydmyke deg?»
«Han ydmyket seg selv,» svarte jeg.
Jeg snudde meg og gikk.
Jeg kjørte hjem med skjelvende hender og et bankende hjerte.
Klokken 19:42 banket noen på døren.
Jeg lagde te. Jeg satte meg i sofaen.
Tre skarpe bank.
Jeg sjekket.
Sayer.
«Du ser vakker ut.»
Jeg åpnet døren.
Han så overrasket på meg.
«Wow. Du ser vakker ut.»
Jeg svarte ikke.
«Det var et mareritt,» sa han. «Du vet hva hun gjorde.»
«Jeg vet.»
Han lente seg nærmere.
«Vi kan fikse dette. Du og jeg.»
Jeg lo.
«Er du seriøs?»
Han rynket pannen.
«Du har forandret deg. Den gangen var du… du vet. Du tok ikke vare på deg selv. Men nå? Nå er du fantastisk. Det ville ha reddet ryktet mitt. Og ditt. Du ville ikke vært den jeg forlot. Du ville vært den jeg valgte.»
«Synes du ryktet mitt trenger å reddes?»
«Folk sier det.»
Jeg smilte.
«Vet du hva som er morsomt? For seks måneder siden kunne jeg ha sagt ja.»
Jeg lot ham ikke avbryte.
«Men det å gå ned i vekt har gitt meg selvtillit.»
JEG VAR FOR GOD FOR DEG FØR.
«Jeg var for god for deg før.»
Han bet kjeven sammen.
«Jeg var tykk,» la jeg til. «Men jeg var for god for deg selv da.»
Han frøs til.
«Du dro ikke fordi jeg ikke var pen. Du dro fordi du er overfladisk. Maren ødela ikke livet ditt. Hun spilte bare spillet ditt bedre.»
«DU KAN IKKE GJØRE DETTE MOT MEG,» SA HAN.
«Du kan ikke gjøre dette mot meg,» sa han.
«Jeg kan. Fordi jeg ikke trenger din kjærlighet.»
Jeg fulgte ham til døren.
Han banket igjen.
«Larkin. La oss snakke.»
OG FOR FØRSTE GANG I LIVET MITT, FORNEDREKKTE JEG IKKE MEG SELV.
Og for første gang i livet mitt, fornedret jeg ikke meg selv.
Jeg dro.
Eksens bryllup falt i grus. Moren hans prøvde å gjøre meg til en surrogatbrud. Han dukket opp på døren min.
Og for første gang i livet mitt, fornedret jeg ikke meg selv.
Jeg forble akkurat som jeg er.
