Sofias morgen begynte akkurat slik hun hadde forestilt seg den i mange år. Om bare noen timer skulle hun gifte seg med Daniel, som hun hadde vært sammen med i nesten fire år.
Til bryllupet hadde de valgt en liten, gammel kirke utenfor byen. Den lå på en høyde omgitt av skog. Bygningen var oppført for mer enn hundre år siden, men interiøret var fortsatt fantastisk: et høyt hvelvet tak, gamle trebenker, enorme vinduer og hvite blomster langs midtgangen.
Sofia hadde bestemt seg for å komme til kirken på en uvanlig måte — på ryggen til hoppa si, Luna.
Hun hadde fått den grå hoppa allerede som tenåring. Gjennom alle disse årene hadde Sofia blitt så knyttet til henne at hun kunne forstå dyrets humør selv ut fra den minste bevegelse med ørene.
Luna hadde alltid vært usedvanlig rolig. Selv høye og uventede lyder klarte svært sjelden å skremme henne.
Derfor var ingen forberedt på det som skjedde på bryllupsdagen.
Sofia ankom kirken på Luna, steg av ved inngangen og ga tøylene til en stallarbeider som skulle føre hoppa tilbake.
— Vi sees i kveld — sa den unge kvinnen med et smil mens hun forsiktig strøk Luna over mulen.
**NOEN FÅ MINUTTER SENERE BEGYNTE SEREMONIEN.**
Daniel ventet allerede ved alteret. Musikken begynte å spille, kirkedørene åpnet seg, og Sofia begynte sakte å gå ned midtgangen. Hun rakk imidlertid bare å ta noen få skritt før et høyt vrinsk lød utenfra.
Sofia kjente straks igjen Luna. Alle gjestene snudde hodene mot døren.
Et sekund senere ble dørene brått slått opp, og hoppa stormet rett inn i kirken.
De forskrekkede menneskene reiste seg fra plassene sine.
— Få henne ut herfra! — ropte noen.
Stallarbeideren løp etter hesten og forsøkte å få tak i tøylene, men Luna lot ham ikke komme nær.
**HUN STOPPET RETT FORAN SOFIA.**
Hoppa pustet tungt, slo nervøst hoven mot gulvet og ristet ustanselig på hodet.
— Luna, rolig — sa Sofia mens hun forsiktig strakte hånden mot henne.
Vanligvis var eierens stemme alene nok til å roe henne ned.
Denne gangen oppførte dyret seg imidlertid som om hun ikke kjente igjen Sofia i det hele tatt.
Da den unge kvinnen forsøkte å gå rundt henne, flyttet Luna seg straks til siden og blokkerte veien hennes igjen.
— Hva er det som skjer med henne? — spurte Daniel forvirret.
Ingen kjente svaret.
**BRUDGOMMEN GIKK NÆRMERE FOR Å HJELPE MED Å FÅ DYRET UT, MEN I SAMME ØYEBLIKK STEILET LUNA PLUTSELIG.**
Et forskrekket skrik lød gjennom kirken.
Sofia rygget tilbake.
Flere menn var allerede i ferd med å omringe Luna og tvinge henne ut av bygningen, men den unge kvinnen stoppet dem.
— Ikke rør henne. Hun har aldri oppført seg slik før.
Sofia gikk forsiktig nærmere hoppa igjen.
— Hva har skjedd, jenta mi?
Og akkurat da skjedde det noe som sjokkerte alle som var til stede i kirken fullstendig [😳][😱]
**LUNA SATTE SEG IGJEN PÅ ALLE FIRE, MEN BLE IKKE ROLIG. HUN DYTTET SOFIA MED HODET MOT ARMEN OG TVANG HENNE TIL Å RYGGE. DEN UNGE KVINNEN TOK ETT SKRITT BAKOVER. HOPPA DYTTET HENNE IGJEN. DA OPPDAGET SOFIA NOE MERKELIG.**
Luna så nesten ikke på menneskene. Med jevne mellomrom løftet hun hodet og stirret hardnakket et sted høyt over dem.
Rett over alteret hang en enorm, gammel lysekrone.
— Daniel… — sa Sofia lavt.
Brudgommen så i samme retning.
Til å begynne med la han ikke merke til noe uvanlig.
Etter en stund oppdaget han imidlertid at lysekronen nesten umerkelig gynget.
Likevel var alle vinduene lukket, og det var ingen trekk inne i kirken.
**I SAMME ØYEBLIKK VRINSKET LUNA HØYT IGJEN OG BEGYNTE Å RYGGE, BOKSTAVELIG TALT TVANG HUN SOFIA TIL Å FLYTTE SEG BAKOVER SAMMEN MED HENNE.**
Plutselig kom det en metallisk knirkelyd ovenfra. Alle ble stille. En av gjestene løftet hodet.
— Kom dere bort fra alteret!
Daniel løp straks bort til Sofia, grep hånden hennes, og sammen trakk de seg enda lenger unna. Et sekund senere kom et voldsomt brak. Lysekronen falt imidlertid ikke.
En enorm del av en gammel trebjelke som lå rett ved siden av lysekronen, løsnet fra taket. Den raste ned akkurat på stedet der brudeparet skulle ha stått bare noen øyeblikk senere.
Gjestene begynte å skrike og satte kursen mot utgangen.
Det virket som om den største faren var over. Luna klarte imidlertid fortsatt ikke å roe seg.
**HOPPA SNUDDE SEG OG BEGYNTE Å DYTTE SOFIA MOT DØREN.**
— Hun vil ut! — ropte Daniel. — Alle sammen, ut!
Folk løp ut av kirken én etter én.
Sofia, Daniel og presten forlot bygningen sist. Det gikk ikke engang ett minutt før et nytt kraftig brak lød innenfra.
En del av taket over alteret raste fullstendig sammen. Eksperter som senere kom til stedet, oppdaget noe ingen tidligere hadde forventet.
Etter det kraftige regnværet om natten hadde vann trengt inn under taket og alvorlig skadet de gamle trebjelkene som bar konstruksjonen. Hele den massive strukturen ble i praksis bare holdt oppe av noen få svekkede bjelker.
Det mest overraskende var imidlertid noe helt annet. Stallarbeideren fortalte alle hva som hadde skjedd like før Luna stormet inn i kirken.
Da han førte henne bort fra bygningen, stoppet hoppa plutselig. Kort tid etter begynte hun å oppføre seg nervøst og så flere ganger mot taket. Mannen forsøkte å føre henne videre, men akkurat da begynte små biter av murpuss å falle ned ovenfra.
**LUNA REV TØYLENE UT AV HENDENE HANS OG LØP UMIDDELBART TILBAKE TIL EIEREN SIN.**
Hun hadde merket faren lenge før menneskene klarte å oppdage den.
