Svigermoren min hatet meg fra dag én. Og hun prøvde ikke å skjule det. Da sønnen hennes fortalte henne at han hadde møtt en jente, bestemte hun seg umiddelbart for at det skulle være datteren til bestevenninnen hennes. Jenta hadde vokst opp foran øynene hennes, og besøkte ofte huset deres, og i årevis hadde svigermoren min drømt om at hun en dag skulle bli svigerdatteren hennes. Men så dukket jeg opp i sønnens liv.
Hun smilte foran folk, men bak smilet var det alltid et snev av kald fiendtlighet. Hun prøvde stadig å spille oss ut mot hverandre. Noen ganger var det de minste tingene som kunne avfeies som rene tilfeldigheter. Men over tid begynte jeg å forstå at disse «tilfeldighetene» skjedde altfor ofte.
En gang inviterte hun sønnen sin over og sa at hun trengte hjelp til å montere en hylle på badet. I mellomtiden ventet jeg på ham på en kafé til avtalen vår. Han dukket ikke opp og ville ikke svare på telefonen. Bare noen timer senere ringte han, forvirret, og sa at han satt fast hjemme. Det viste seg at moren hans hadde låst ham inne på badet, og hevdet at låsen var i stykker. Senere, da en reparatør ble tilkalt og åpnet døren uten problemer på to minutter, trakk hun bare på skuldrene og sa at hun ikke ante hvordan det hadde skjedd.
I bryllupet vårt oppførte hun seg enda verre. Hun fortalte åpent sønnen sin at han gjorde en feil. Hun prøvde til og med flere ganger å overtale ham til å avlyse seremonien.
PÅ BRYLLUPSDAGEN VÅR BLE DET TYDELIG AT HUN BESTEMTE SEG FOR Å ØDELEGGE FEIRINGEN FOR ENHVER PRIS.
På bryllupsdagen vår ble det klart at hun var fast bestemt på å ødelegge feiringen for enhver pris.
Først ankom hun ikke i en elegant kjole som de andre gjestene, men i vanlige hverdagsklær, som om hun skulle til markedet. Da en av gjestene forsiktig spurte hvorfor hun var kledd slik, trakk hun bare på skuldrene og sa at hun ikke anså dagen som så viktig.
Senere tilbød hun seg å hjelpe meg før seremonien og stryke sløret mitt. Jeg nektet først, men hun var så insisterende at jeg til slutt gikk med på det. Etter en stund begynte lukten av brent stoff å stige fra rommet. Sløret hadde blitt ødelagt av strykejernet. Hun spredte hendene og sa at hun ved et uhell hadde glemt strykejernet på ett sted.
Jeg prøvde å ignorere det. Jeg fortsatte å si til meg selv at det var min dag, og at ingen kunne ødelegge den.
Men det sluttet ikke der.
UNDER FOTOSETTINGEN GÅT HUN FRAM TIL FOTOGRAFEN SOM JEG VILLE SE BILDENE PÅ KAMERASKJERMEN, OG PLUTSELIG «VED ET TILFELL» HÅNDEN HANS.
Under fotosesjonen gikk hun bort til fotografen som om hun ville se bildene på kameraskjermen, og plutselig «ved et uhell» HÅNDEN HANS. Kameraet falt i bakken.
Igjen sa jeg ingenting.
Men den siste dråpen var bryllupskaken.
Den var enorm – tre etasjer høy, dekorert med friske blomster. Den ble levert samme morgen og forsiktig plassert midt i rommet.
Svigermoren min sto i nærheten av kaken og sa plutselig at den var skjev og måtte flyttes litt. Jeg sa umiddelbart at hun ikke skulle gjøre det. Hun nærmet seg bordet likevel.
ET SEKUND SENERE KOM DET ET DUNK.
Et sekund senere hørtes et dump dunk. Kaken lå på gulvet, knust i biter, kremen og blomstene spredt utover det brune parkettgulvet.
«Å, unnskyld», sa hun og holdt hendene opp. «Jeg snublet ved et uhell. Kaken bare gled ut av hendene mine.»
Men et merkelig smil dukket opp i ansiktet hennes. Hun prøvde ikke engang å skjule gleden sin.
Jeg så på merkene på gulvet og innså umiddelbart at kaken ikke hadde falt av seg selv. Den hadde blitt kastet.
HUN FORTSATTE Å ANGRE.
Hun fortsatte å late som om hun angret.
«Jeg er så klønete i dag,» sukket hun. «Jeg mister stadig ting. Kanskje jeg ikke føler meg bra. Sønn, kanskje du kan ta meg med til sykehuset?»
Hun sa det som om hun var offer for hele situasjonen. Og det var da tålmodigheten min tok slutt.
Jeg gikk bort til mannen min og sa rolig:
«Nå må du ta en avgjørelse. Enten meg eller moren din.»
STILLE FALLET I ROMMET.
Rommet ble stille. Gjestene sluttet å snakke og så bare på oss.
Han så først på den ødelagte kaken, deretter på meg og til slutt på moren sin.
«Jeg velger min kone,» sa han stille, men bestemt.
I det øyeblikket forandret svigermorens ansikt seg fullstendig.
Hun innså at situasjonen hadde gått for langt, og at hun virkelig kunne miste sønnen sin.
SELVTILLITEN HENNES FORSVANT PÅ ET ØYEBLIKK.
Selvtilliten hennes forsvant på et øyeblikk.
Hun kom bort til meg, med lav og nervøs stemme.
«Jeg ville ikke at det skulle ende slik …» begynte hun.
Men ingen trodde lenger på disse ordene.
ET SEKUND SENERE KNELTE HUN MIDT I ROMMET OG BEGYNTE Å BE OM TILGIVELSE.
Et sekund senere knelte hun midt i rommet og begynte å trygle om tilgivelse. Hun sa at hun rett og slett var for opprørt, at hun ikke mente å såre noen, at det hadde vært en vanskelig dag, og at hun hadde oppført seg dumt.
Hun gjentok stadig at hun elsket sønnen sin og ikke ville miste ham.
