Til slutt bestemte jeg meg for å installere et kamera for å finne ut hva som foregikk på soverommet vårt mens vi sov. Det jeg så på opptaket, skremte meg først nesten vettet av meg, og bare noen øyeblikk senere satt jeg helt målløs.
Katten vår hadde alltid sovet på soverommet vårt, i kurven sin som sto inntil veggen. Hun var rolig og intelligent, plaget aldri noen og beveget seg nesten ikke om natten. Derfor la jeg lenge ikke engang merke til at noe hadde begynt å forandre seg i oppførselen hennes.
På dagtid oppførte hun seg helt normalt. Hun spiste, sov, kom bort for å bli klappet og malte som vanlig. Om natten virket det derimot som om hun hadde sluttet helt å sove. Stadig oftere våknet jeg midt på natten med en merkelig følelse av at noen så på meg. Jeg åpnet øynene og så katten sitte rett ved siden av puten min. Hun stirret ubevegelig på oss uten engang å blunke. I mørket så det virkelig urovekkende ut.
Til å begynne med prøvde jeg å ikke legge for mye i det, men slike netter kom stadig oftere. Til slutt begynte jeg å føle meg ukomfortabel og bestemte meg for å ta katten med til veterinæren.
— Kanskje hun er stresset eller bare kjeder seg — sa legen etter undersøkelsen. — Hun er helt frisk. Bare følg nøye med på oppførselen hennes. Det kan hende det er noe som bekymrer henne.
Men hvordan skulle jeg følge med på en katt om natten når vi selv sov? Jeg så ingen annen løsning, så jeg monterte et kamera med infrarød funksjon på soverommet, rettet mot sengen vår.
Neste morgen satte jeg meg ned for å se på opptaket. Først ble jeg bokstavelig talt helt stiv, og deretter kunne jeg ikke tro mine egne øyne. Grunnen til at katten hadde fulgt så nøye med på oss, var en helt annen enn jeg hadde forestilt meg.
**HUN SÅ IKKE PÅ MEG. HELE TIDEN FULGTE HUN BARE MED PÅ MANNEN MIN, OG DA VI OPPDAGET HVORFOR, BLE VI BEGGE HELT SJOKKERTE.**
På opptaket var alt tydelig. Så snart vi sovnet, hoppet katten opp i sengen og satte seg ved siden av oss. Hun var imidlertid ikke interessert i meg. Hele tiden fulgte hun bare nøye med på mannen min. Hun kunne sitte slik i nesten en time uten å gjøre en eneste bevegelse.
Og så skjedde noe enda mer overraskende. I det mannen min begynte å snorke, bøyde katten seg rolig over ansiktet hans, la forsiktig labben rett over munnen hans og holdt den der helt til snorkingen stoppet.
Da det ble stille igjen, hoppet hun rolig ned fra sengen, gikk tilbake til kurven sin… og sovnet umiddelbart.
Jeg holdt nesten på å gråte av latter. Det viste seg at den stakkars katten rett og slett ble forstyrret av mannens snorking. I stedet for å tåle det tålmodig, hadde hun funnet sin egen metode for å sikre seg en fredelig natt.
Nå vet vi at det ikke er kameraet som holder orden på soverommet vårt om natten, men katten vår.
