Jegeren kom til skogen tidlig om morgenen. Planen var å skaffe noe til kveldsmaten og komme seg hjem før mørket falt, men denne dagen virket det som om skogen hadde bestemt seg for å gjøre narr av ham.
Først oppdaget han ferske dyrespor på bakken. Litt senere så han noe bevege seg mellom trærne og forlot den vanlige stien sin. Han var sikker på at byttet befant seg like foran ham, og at han bare måtte gå et lite stykke til. Men en halvtime gikk, og deretter en hel time.
Til slutt stoppet jegeren og så seg rundt. På alle kanter var han omgitt av høye, ukjente trær, tett kratt og vått gress. Han kunne ikke se noen sti, ingen gjenkjennelig stein og ikke det minste tegn til at mennesker hadde vært i nærheten.
Han forsøkte å gå tilbake samme vei, men etter kort tid innså han at han sannsynligvis gikk i ring.
— Flott — mumlet han. — Virkelig flott.
Solen sank sakte bak tretoppene. Det ble stadig mørkere mellom stammene, og temperaturen falt merkbart. Jegeren fortsatte å gå i nesten to timer til, helt til han fikk øye på en tynn røyksøyle langt borte. Han satte straks opp farten.
Dypt inne i skogen, mellom gamle grantrær, sto en enslig tømmerhytte. Taket var skjevt, vinduene små, og langs den ene veggen lå det store stabler med ved. Huset så ut som om noen hadde forlatt det der mange år tidligere, og at hele verden siden hadde glemt at det eksisterte.
JEGEREN GIKK BORT TIL DØREN OG SKULLE AKKURAT TIL Å BANKE PÅ DA DEN PLUTSELIG GIKK OPP FORAN HAM.
I døråpningen sto en ung kvinne med et fargerikt skjerf rundt hodet. I hendene holdt hun en tung bøtte fylt med vann. Hun så på den nyankomne ikke som på en tilfeldig fremmed som hadde gått seg vill i skogen, men som på en person hun hadde ventet på i svært lang tid.
— Å… endelig er du her — sa hun lavt. — Vi har ventet på deg i tre år.
Jegeren rynket pannen.
— Hva skal dette bety? Hvem er dere?
Kvinnen svarte ikke. Hun satte bare bøtten ned på bakken og smilte på en måte som straks gjorde ham urolig.
I samme øyeblikk hørte han en knekkende lyd bak seg, som fra en gren som ble brukket. Han snudde seg brått, men det var allerede for sent.
Noe tungt traff ham i hodet, og synet av skogen foran øynene hans forsvant øyeblikkelig.
DA HAN KOM TIL BEVISSTHET, VAR DET ALLEREDE HALVMØRKT I ROMMET. ET STED VED SIDEN AV HAM KNITRET VEDEN I OVNEN. HENDENE OG BEINA VAR STRAMT BUNDET MED TAU, OG RIFLEN LÅ LANGT BORTE, LENT MOT VEGGEN. FORAN MANNEN STO TRE KVINNER.
I midten sto jenta med det fargerike skjerfet. På hennes venstre side sto en rødhåret kvinne med en lang flette, og på høyre side en blond kvinne med utslått hår og et kaldt smil.
Jegeren rykket i de bundne hendene.
— Hvem er dere? Hva vil dere med meg?
Kvinnene utvekslet blikk.
— Endelig har du kommet til oss — gjentok jenta med skjerfet. 😱🫣
Det som skjedde med jegeren senere samme natt, viste seg å være virkelig skremmende… 😰
— Jeg forstår ingenting av dette! Slipp meg fri med en gang!
Blondinen gikk sakte nærmere og satte seg på huk foran den bundne mannen.
— Du havnet ikke her ved en tilfeldighet.
Jegeren stivnet.
— Hva mener du?
— Du kom til oss fordi skogen førte deg hit — svarte hun rolig.
Kvinnene innrømmet at de hadde levd dypt inne i skogen i mange år, langt borte fra andre mennesker. De drømte om å skape sitt eget, lukkede samfunn der ingen utenfra skulle ha rett til å blande seg inn.
De hadde ventet på jegeren fordi ferdighetene hans, kunnskapen om skogen og våpenet hans kunne gjøre det lille samfunnet deres langt sterkere. Men da mannen endelig forsto hvilken rolle kvinnene hadde bestemt at han skulle spille i planene deres, var det allerede for sent. En dyp natt hadde senket seg over skogen, og eneboerne hadde for lengst sørget for at veien tilbake ikke lenger var tilgjengelig for ham.
