Flukten fra fengselet fant sted midt på natten. To innsatte klarte å komme seg over gjerdet og forsvant nesten umiddelbart inn i skogen. De holdt seg bevisst unna veiene, fordi de visste at politiet ville sperre de nærliggende rutene og starte letingen i alle byene og landsbyene i området.
De første timene var mennene overbevist om at planen hadde fungert. Men ved daggry så situasjonen helt annerledes ut. De var gjennomvåte, forfrosne og hadde nesten ikke spist. I den lille sekken hadde de bare en flaske vann, noen gamle ting og svært lite kontanter.
For å komme seg ut av området trengte de en bil, mat og penger.
Mot kvelden begynte skogen å bli mer åpen, og foran dem dukket det opp et lite trehus. Det lå helt for seg selv, langt unna andre bygninger. På verandaen satt en eldre kvinne med et mørkt skaut på hodet. Hun hvilte begge hendene på stokken sin og så rolig mot skogen.
En av de rømte fangene stanset.
— Det ser ut til at lykken endelig er på vår side i dag. En gammel dame som henne har sikkert litt penger og noe mat.
— Det viktigste er at hun ikke begynner å skrike, — svarte den andre. — Vi tar raskt det vi trenger og forsvinner.
**MENNENE KOM UT MELLOM TRÆRNE OG GIKK MOT HUSET.**
Kvinnen oppdaget de fremmede først da de allerede sto ved siden av verandaen.
— God kveld, — sa hun forsiktig.
— Kvelden blir god for deg hvis du gjør nøyaktig det vi sier, — svarte en av mennene. — Vi trenger penger og bilnøklene.
Den eldre kvinnen rynket pannen.
— Jeg har ingen bil, og jeg oppbevarer nesten ingen penger her.
Mannen smilte hånlig og tok et skritt mot henne.
— Bestemor, vi har gått mer enn nok i dag. Så ikke tving oss til å begynne å lete gjennom alt selv.
**DEN ANDRE FLYKTNINGEN GIKK MOT DØREN, MEN KVINNEN STILTE SEG PLUTSELIG I VEIEN FOR HAM. VED SIDEN AV DE KRAFTIGE MENNENE SÅ HUN LITEN OG HJELPELØS UT, MEN DET VAR ÅPENBART AT HUN IKKE HADDE TENKT Å FLYTTE SEG.**
— Dere kommer ikke inn i dette huset.
Forbryteren så forbløffet på henne før han brøt ut i latter.
— Tror du virkelig at du kan stoppe oss med den stokken?
Med én hånd dyttet han kvinnen brutalt til siden. Hun vaklet, men klarte å holde balansen og falt ikke.
— Jeg ber dere for siste gang, — sa hun lavt. — Bare gå.
— Og hvis vi blir? — spurte mannen og gikk så nær at han nesten sto ansikt til ansikt med henne.
Kvinnen så et sted bak ryggen hans. Den rømte fangen var i ferd med å le da en merkelig, dyp lyd plutselig kom fra skogens indre.
**BEGGE MENNENE SNUDE HODET SAMTIDIG.**
Til å begynne med var det absolutt ingenting å se mellom trærne. Så begynte grener å knekke, buskene beveget seg voldsomt, og mellom trestammene dukket det opp en enorm, mørk skikkelse. Det som skjedde noen sekunder senere, fikk begge forbryterne til å flykte i panikk 😳😰. En enorm, voksen brunbjørn kom ut av skogen.
Dyret stanset omtrent tjue meter fra huset og betraktet menneskene som sto der.
En av forbryterne tok langsomt et skritt bakover.
— Ikke rør deg. Kanskje den går sin vei.
Bjørnen hadde imidlertid tydeligvis ingen planer om å forsvinne.
Den gikk rett mot verandaen.
De to flyktningene begynte sakte å trekke seg tilbake, mens den eldre kvinnen tvert imot ble stående helt rolig på samme sted.
**DA DYRET KOM NÆRMERE, STRAKTE KVINNEN HÅNDEN MOT DET.**
— Hvor har du vært, Misja? Jeg har ikke sett deg siden tidlig i morges.
Mennene så målløse på hverandre.
Den enorme bjørnen gikk bort til den eldre kvinnen og senket uventet hodet like ved hånden hennes. Uten den minste frykt begynte kvinnen å klø den bak øret.
— Kjenner du den? — klarte en av flyktningene å få frem.
— I mange år, — svarte hun. — En gang fant jeg den ved elven da den fortsatt var en liten bjørneunge. Den var skadet og hadde ikke spist på flere dager. Jeg tok den med til låven og tok vare på den til den fikk kreftene tilbake. Om våren slapp jeg den ut i skogen igjen. Siden den gang kommer den tilbake hit fra tid til annen.
En av mennene trodde at dyret var fullstendig opptatt av kvinnen, og begynte forsiktig å gå mot døren.
Bjørnen løftet imidlertid hodet med én gang.
**DEN UTSTØTTE ET SÅ KRAFTIG BRØL AT MANNEN STIVNET PÅ STEDET.**
Dyret tok noen raske skritt fremover.
Det var mer enn nok.
— Vi stikker! — ropte den andre mannen.
De to flyktningene satte av gårde inn i skogen. Den ene mistet sekken rett ved verandaen, men forsøkte ikke engang å hente den. De løp mellom trærne, falt på den våte bakken, kom seg straks opp igjen og fortsatte å løpe mens de hørte knakende greiner bak seg.
Etter noen minutter fikk mennene øye på lys foran seg og kom ut på en liten vei.
Først da innså de at de hadde gjort enda en feil.
**VED VEIEN STO FLERE POLITIBILER. BETJENTENE LETTE GJENNOM OMRÅDET ETTER Å HA FÅTT BESKJED OM AT FANGER HADDE RØMT.**
Da forbryterne så de bevæpnede politibetjentene, stoppet de brått. De ville for enhver pris ikke tilbake inn i skogen. Den ene mannen løftet straks hendene, mens den andre nesten sank ned på knærne av utmattelse.
Senere kom politiet til den eldre kvinnens hus for å levere tilbake tingene som var funnet hos de rømte fangene og forsikre seg om at det ikke hadde skjedd henne noe.
En av betjentene stirret forbløffet på de enorme sporene som var etterlatt i nærheten av verandaen.
— De hevder at en bjørn jaget dem.
Den eldre kvinnen smilte.
— Disse mennene har vært gjennom mye i dag. Kanskje de bare innbilte seg det.
Politibetjenten så enda en gang på de enorme sporene, men bestemte seg for ikke å motsi henne.
**DA POLITIBILENE KJØRTE SIN VEI, TOK KVINNEN EN GAMMEL METALLSKÅL UT PÅ VERANDAEN OG LA NOEN EPLER I DEN.**
Etter en stund begynte buskene som vokste ikke langt fra huset, å bevege seg.
En enorm bjørn kom igjen ut av skogen, gikk rolig bort til verandaen og la seg ved siden av den eldre kvinnen.
