Nylig flyttet mannen min og jeg inn i et stort, gammelt hus som vi hadde klart å kjøpe til en usedvanlig gunstig pris. Huset var vakkert, romslig og fullt møblert. De tidligere eierne hadde vært svært ivrige etter å flytte ut raskt, og derfor hadde de etterlatt seg nesten hele innredningen, blant annet flere gamle malerier. Ett av dem hang i stuen og var fullstendig dekket av et tungt, tykt stoff. Vi fikk beskjed om at det var et gammelt familiearvestykke, og at det var best å ikke røre det. På det tidspunktet syntes jeg ikke det var noe merkelig med disse ordene.
Hunden vår hadde alltid vært usedvanlig rolig. I alle årene han hadde vært sammen med oss, hadde han aldri bjeffet uten en tydelig grunn. Derfor gjorde oppførselen hans allerede den første kvelden meg svært urolig.
Så snart han kom inn i stuen, festet han blikket på det tildekkede maleriet. Noen sekunder senere begynte han å bjeffe og knurre høyt, og deretter reiste han seg på bakbeina og forsøkte å rive stoffet ned fra veggen.
– Hva er det som går av deg i dag? – spurte jeg irritert.
Hunden så ikke engang på meg. Han fortsatte hardnakket å klore på veggen.
Jeg gikk bort til ham og tok tak i halsbåndet.
– Slutt! Ro deg ned med en gang! Hva er det du har sett der?
HUNDEN REV SEG LØS FRA HENDENE MINE OG KASTET SEG PÅ NYTT MOT MALERIET. HAN BJEFFET SÅ HØYT AT LYDEN GJENLØD GJENNOM HELE HUSET.
Mannen min bare smilte.
– Han har sikkert kjent lukten av det gamle stoffet. Ikke bry deg om ham.
Men i løpet av de neste dagene ble situasjonen stadig mer urovekkende.
Hver gang hunden gikk forbi den veggen, oppførte han seg på nøyaktig samme måte. Han kunne sitte i timevis foran maleriet uten å ta blikket fra det et eneste øyeblikk. Om natten kunne han plutselig sprette opp, løpe inn i stuen og begynne å bjeffe høyt igjen.
Etter en uke hadde jeg fått nok.
– Nå er det nok! Ro deg ned! – ropte jeg sint til hunden. – Hvorfor er du så opphengt i dette maleriet?
Han oppførte seg likevel som om han ikke hørte meg i det hele tatt. Han bjeffet høyt, reiste seg på bakbeina og fortsatte å klore på stoffet som dekket maleriet.
– GREIT, DA SKAL JEG SELV FINNE UT HVA SOM ER DER!
Med én rask bevegelse rev jeg det tunge stoffet av. Under det hang det faktisk et gammelt maleri i en massiv treramme, men nesten umiddelbart fanget noe helt annet oppmerksomheten min.
Nederst på veggen, rett bak bilderammen, oppdaget jeg en smal sprekk. I samme øyeblikk begynte en lang slange langsomt å krype ut av den.
Jeg skrek og hoppet forskrekket bakover. Bare noen sekunder senere kom en annen slange ut av den samme sprekken, og like etter en tredje.
Vi ringte umiddelbart etter spesialister som arbeidet med trygg fjerning av slanger.
Da fagfolkene tok ned maleriet og åpnet en del av veggen, ble de selv fullstendig sjokkerte over det de fant. Bak veggen var det et enormt, tomt hulrom som strakte seg dypt under husets fundament. Der inne var det et virkelig slangehi. Ifølge spesialistene kunne flere titalls slanger ha levd under bygningen i mange år og kommet seg inn gjennom små sprekker til området bak veggen. Maleriet dekket nøyaktig stedet der slangene oftest kom ut.
Senere sa lederen for teamet til oss:
– HVIS DERE IKKE HADDE OPPDAGET DETTE NÅ, VILLE SLANGENE FØR ELLER SENERE HA BEGYNT Å KRYPE DIREKTE INN I ROMMENE, SPESIELT OM NATTEN, NÅR DET BLIR VARMERE INNE I HUSET.
Først da forsto jeg hvorfor hunden vår ikke hadde villet forlate den veggen helt siden den første dagen. Han hadde ikke bjeffet på maleriet i det hele tatt. Da han kjente slangene som skjulte seg bak det, forsøkte han desperat å advare oss om faren før noen i familien vår skulle ende opp ansikt til ansikt med dem.
