Rett før hun døde ba venninnen min meg om én ting – at jeg skulle ta vare på den lille datteren hennes og oppdra henne som mitt eget barn. Jeg ga henne dette løftet og har aldri brutt det.
Årene gikk rolig og lykkelig. Jenta vokste opp ved min side. Hun lærte å gå, snakke og le. Hun kalte meg «mamma» og stolte fullstendig på meg.
Men for tre netter siden skjedde det noe jeg ikke klarer å forklare på en rasjonell måte.
Rundt klokken to om natten ble jeg vekket av lyden fra babycallen. Jenta snakket i søvne. Først tenkte jeg at hun bare mumlet noe utydelig.
Men det var noe merkelig ved stemmen hennes … Hun snakket rytmisk, som om hun sa hele setninger.
Jeg gikk stille inn på rommet hennes og vekket henne forsiktig.
— Hadde du et mareritt? — spurte jeg.
**— NEI, MAMMA — svarte hun rolig.**
Jeg bestemte meg for at jeg sikkert bare hadde innbilt meg det.
Neste natt skjedde det samme.
Og enda en gang natten etter.
Hver gang begynte hun å snakke i søvne nøyaktig klokken to om natten. Når hun våknet, husket hun ingenting.
Derfor bestemte jeg meg for å ikke sovne.
Jeg ventet.
Og igjen, presis klokken to.
Hun begynte å snakke.
Denne gangen var jeg forberedt.
Jeg tok telefonen og slo på den automatiske oversetteren.
Etter noen sekunder dukket oversettelsen opp på skjermen.
Hun snakket … islandsk.
Flytende.
En iskald frysning gikk nedover ryggen min da jeg leste betydningen av ordene hennes.
Hun gjentok:
**«Mammaen min lever. Gå opp på loftet. Hun er der.»**
Jeg visste helt sikkert at venninnen min hadde dødd fem år tidligere.
Jeg hadde vært i begravelsen hennes.
Jeg hadde sett alle de offisielle dokumentene.
Det var umulig at hun kunne befinne seg på loftet mitt.
Likevel banket hjertet mitt så hardt at jeg til slutt tok med meg en lommelykt.
Jeg gikk sakte opp trappen som førte til loftet.
**HVERT ENESTE TRINN VIRKET Å KRAKE UNATURLIG HØYT.**
Da jeg åpnet døren …
Skrek jeg.
Jenta hadde hatt rett.
Det jeg oppdaget på loftet, var så sjokkerende at jeg umiddelbart ringte politiet.
