I flere minutter hadde jenta stått med ryggen presset mot den kalde veggen på en gammel bygning. To menn sto foran henne, og hver gang hun forsøkte å bevege seg til siden, blokkerte en av dem straks veien hennes.
— Ta frem pengene — sa den ene irritert. — Og gi meg telefonen.
— Jeg har nesten ingenting på meg — svarte jenta med skjelvende stemme. — Vær så snill, la meg gå.
Hun het Emma. Hun var på vei hjem fra jobb og hadde bestemt seg for å ta en snarvei gjennom en smal gate mellom gamle bygninger. Vanligvis var det ganske mange mennesker der, men denne dagen hadde det begynt å regne, og det var nesten ingen fotgjengere på gaten.
Bråkmakerne hadde fått øye på jenta i nærheten av krysset og begynt å følge etter henne.
Til å begynne med brydde Emma seg ikke særlig om dem, men snart tok de henne igjen.
Den ene mannen rev vesken ut av hånden hennes, mens den andre dyttet henne mot veggen.
— Gi meg koden til telefonen — krevde han.
**— JEG HAR JO SAGT AT JEG IKKE HAR PENGER!**
— Det finner vi snart ut av.
Mannen åpnet vesken hennes og begynte å kaste alt innholdet rett ut på den våte asfalten.
Emma så nervøst rundt seg. Hun ville rope, men gaten var nesten helt tom. Biler kjørte langt borte, på den andre siden av krysset, og vinduene i de nærmeste bygningene var lukket.
Plutselig fikk hun øye på noen.
På den andre siden av gaten gikk en høy mann på rundt førti år sakte forbi. Han var iført en svart skinnjakke, mørke bukser og tunge sko. Han hadde kort hår, skjegg og et så strengt ansiktsuttrykk at Emma under andre omstendigheter sannsynligvis ville ha forsøkt å holde seg langt unna en slik mann.
Men akkurat da var han hennes eneste håp.
**MANNEN GIKK FORBI UTEN SÅ MYE SOM Å SE I DERES RETNING.**
Da gjorde Emma det første som falt henne inn.
Hun så på den fremmede og ropte av full hals:
— Peter! Peter, hjelp meg!
Mannen stoppet. Det gjorde bråkmakerne også.
Emma visste ikke selv hvorfor hun hadde valgt akkurat det navnet. Det var sannsynligvis bare det første navnet som hadde dukket opp i hodet hennes.
Hun bestemte seg for å late som om hun kjente den fremmede.
— Peter! — ropte hun igjen. — Vær så snill!
**MANNEN SNUDE SAKTE PÅ HODET. I FLERE SEKUNDER BARE BETRAKTET HAN JENTA.**
I det øyeblikket kunne Emma umulig ha visst hvem denne fremmede mannen egentlig var, eller hva som skulle skje bare noen minutter senere. 😰😮
Han fikk øye på tingene som lå strødd på bakken, redselen i ansiktet hennes og hånden til en av mennene som hindret henne i å komme seg bort fra veggen.
Da forandret ansiktsuttrykket hans seg umiddelbart.
Han snudde seg og gikk mot dem.
— Er dette kanskje kjæresten din? — hånte en av bråkmakerne.
Den fremmede svarte ikke.
— Kompis, bare gå videre. Vi står bare her og snakker.
**PETER FORTSATTE IMIDLERTID Å KOMME ROLIG MOT DEM.**
Da la Emma merke til noe merkelig.
Omtrent tjue meter bak ham dukket det opp tre andre menn, alle kledd i mørke klær.
Noen sekunder senere steg ytterligere to menn ut av en svart bil som sto parkert langs gaten.
Smilet forsvant øyeblikkelig fra ansiktet til den ene bråkmakeren.
— Hvem er dere?..
Peter stoppet foran ham.
— Hun ba meg om hjelp.
**— VI VISSTE IKKE AT HUN VAR MED DERE.**
Peter så på Emma.
— Jeg kjenner henne heller ikke.
Det ble stille.
Emma kjente hvordan hendene hennes ble iskalde.
Først da innså hun at hun i forsøket på å redde seg selv kanskje hadde bedt om hjelp fra en mann som slett ikke var ufarlig han heller.
En av mennene bak Peter kom nærmere.
— Sjef, går alt bra?
**DA BRÅKMAKERNE HØRTE ORDET «SJEF», UTKSLET DE STRAKS BLIKK.**
Peter gjorde en nesten umerkelig bevegelse med hodet.
Livvaktene hans omringet umiddelbart de to mennene og tvang dem til å trekke seg bort fra jenta.
— Gi henne tilbake alt — sa Peter rolig.
Vesken, telefonen og lommeboken hennes lå straks på bakken foran Emma.
— Vi går nå — mumlet en av bråkmakerne.
— Ikke ennå.
Det var verken sinne eller en direkte trussel i stemmen hans, men nettopp denne roen skremte dem mer enn noe annet.
**NOEN MINUTTER SENERE KOM POLITIET TIL STEDET. DET VISTE SEG AT EN AV PETERS LIVVAKTER HADDE RINGT POLITIET MED EN GANG HAN OPPDAGET HVA SOM FOREGIKK.**
Bråkmakerne ble arrestert.
Da alt var over, samlet Emma sammen tingene sine, tok vesken og gikk bort til den fremmede.
— Takk.
Peter så på henne i stillhet et øyeblikk.
— Beklager at jeg kalte deg Peter. Jeg vet ikke selv hvorfor akkurat det navnet dukket opp i hodet mitt.
Livvaktene utvekslet plutselig blikk.
**EN AV DEM SMILTE TIL OG MED.**
Emma rynket pannen.
— Hva er det?
For første gang viste et svakt smil seg i ansiktet til den fremmede.
— Fordi jeg faktisk heter Peter.
Emma ble stående helt stille.
— Virkelig?
— Virkelig.
**MEN DET MEST OVERRASKENDE FIKK HUN FØRST VITE NOEN ØYEBLIKK SENERE.**
Peter var lederen for en av de mest innflytelsesrike klanene i byen. Etternavnet hans var kjent blant eiere av store selskaper, politikere og mennesker som vanlige innbyggere definitivt helst aldri ville møte. Derfor var han nesten alltid omgitt av livvakter.
Den kvelden hadde han havnet i denne gaten helt tilfeldig.
Før han dro, tok Peter frem et visittkort og rakte det til Emma.
— Ta det.
— Hvorfor?
— Hvis de mennene eller noen av vennene deres noen gang nærmer seg deg igjen, ringer du dette nummeret.
Emma tok forsiktig imot visittkortet.
**— OG HVA SKAL JEG SI?**
Peter var allerede på vei mot bilen, men etter noen skritt stoppet han og så tilbake på henne over skulderen.
— Bare si: «Peter, hjelp meg».
Noen sekunder senere kjørte de svarte bilene bort, mens Emma ble stående alene i regnet lenge etterpå og klemte visittkortet hardt i hånden.
