Da jeg takket ja til den daten, trodde jeg det kom til å bli en kveld som alle andre.
Vi hadde snakket sammen i flere dager.
Hun virket morsom, intelligent og svært selvsikker.
Før vi i det hele tatt valgte restaurant, foreslo jeg noe jeg alltid gjør på en første date.
— Jeg foretrekker at hver av oss betaler for det vi bestiller.
Hun svarte uten å nøle.
— Det passer meg helt fint.
Derfor kunne jeg aldri ha forestilt meg det som snart skulle skje.
Fra det øyeblikket vi satte oss ved bordet, la jeg merke til at hun oppførte seg med en nesten overdreven selvtillit.
Hun bestilte den dyreste hummeren på menyen.
Deretter et glass av den dyreste vinen.
Senere la hun til en eksklusiv forrett og en spesiell dessert.
Jeg valgte en enkel hovedrett og noe å drikke.
Samtalen var hyggelig en stund.
Likevel merket jeg at hver gang vi kom inn på jobb eller penger, unngikk hun å svare tydelig.
Da servitøren la regningen på bordet, gjorde jeg akkurat det vi hadde blitt enige om.
Jeg tok frem bankkortet mitt og smilte.
— Flott. Da betaler vi hver vår del.
Hun så på meg som om jeg nettopp hadde sagt det mest tåpelige hun noen gang hadde hørt.
— Jeg kommer ikke til å betale.
Først trodde jeg hun spøkte.
Men ansiktsuttrykket hennes forandret seg ikke.
— Menn betaler alltid når de går ut med meg.
Jeg minnet henne om det vi hadde avtalt tidligere.
Svaret hennes gjorde meg målløs.
— Jeg trodde du bare sa det for å virke høflig.
Jeg trakk pusten dypt for å beholde roen.
Det handlet ikke bare om pengene.
Det handlet om hvor lett hun brøt sitt eget ord.
Akkurat da kom restaurantsjefen bort til bordet vårt.
Han virket ikke spesielt opptatt av diskusjonen vår.
Han så rett på kvinnen som satt sammen med meg.
— Unnskyld, kunne du blitt med meg et øyeblikk?
Hun smilte usikkert.
— Er det et problem?
Restaurantsjefen tok frem telefonen sin og viste henne et bilde.
Jeg kunne ikke se hva det var.
Men jeg så hvordan ansiktet hennes forandret seg fullstendig.
Selvsikkerheten forsvant.
Hendene hennes begynte å skjelve.
Hun forsøkte raskt å pakke sammen vesken sin.
— Jeg tror jeg må gå.
Restaurantsjefen ristet på hodet.
— Først må jeg stille deg et spørsmål.
Hele restauranten hadde blitt stille.
Ingen sa et ord.
Til slutt klarte jeg å se refleksjonen av bildet i vinduet.
Det var et skjermbilde fra restaurantens overvåkingskameraer.
På bildet satt den samme kvinnen og spiste middag med en annen mann bare to kvelder tidligere.
Restaurantsjefen forklarte rolig at flere gjester tidligere hadde meldt fra om nøyaktig den samme situasjonen.
Hun takket ja til dater på ulike restauranter, bestilte de dyreste rettene og drikkevarene, og når regningen kom, startet hun en krangel for deretter å forlate stedet uten å betale.
Den kvelden hadde hun valgt den samme restauranten for tredje gang på under en måned.
De ansatte hadde allerede begynt å fatte mistanke.
Derfor hadde de gått gjennom overvåkingsopptakene og varslet restaurantsjefen så snart de kjente henne igjen.
Hun senket blikket.
For første gang siden jeg møtte henne, hadde hun ikke noe å si.
Etter noen sekunder åpnet hun lommeboken langsomt.
Hun tok frem et bankkort.
Hun betalte hele sin egen regning uten å si ett eneste ord.
Før hun gikk, snudde hun seg mot meg.
— Unnskyld.
Jeg svarte ikke.
Ikke fordi jeg ønsket å ydmyke henne.
Men fordi jeg forsto at enhver forklaring kom altfor sent.
Etterpå kom restaurantsjefen bort til meg.
— Jeg beklager det som skjedde. Du gjorde ingenting galt.
Jeg takket ham og forlot restauranten.
Den kvelden tapte jeg ingen penger.
Jeg fikk noe langt mer verdifullt.
Jeg innså at mennesker før eller siden alltid viser hvem de egentlig er når de tror at ingen kommer til å stille dem til ansvar.
Og noen ganger er den beste første daten nettopp den som tar slutt før den rekker å bli en nummer to.
