Toget dundret sakte over den gamle jernbanebroen som hang over en dyp kløft. Langt der nede brølte den brusende elven, og vinden plystret mellom vognene og fikk metallet til å knirke mykt. Noen passasjerer sto ved vinduene og beundret fjellene opplyst av den nedgående solen.
Marina gikk ut på den smale plattformen mellom vognene. Hun lente seg mot det kalde rekkverket og lukket øynene et øyeblikk, i et forsøk på å roe tankene. Et øyeblikk senere dukket mannen hennes opp bak henne.
Aleksei nærmet seg nesten lydløst.
«Vakkert, ikke sant?» sa han rolig.
Marina smilte svakt og så ned.
«Veldig … om enn litt skremmende. Se på høyden.»
Mannen tok et skritt nærmere. For nært.
Han var stille i noen sekunder, som om han samlet tankene. Til slutt snakket han lavt:
«DU VET … NOEN GANGER ER LIVET ENKLERE ENN VI TROR.»
Marina rynket pannen og snudde seg mot ham.
«Hva mener du?»
Hun rakk ikke å høre svaret hans.
I neste sekund ga Alexei henne et kraftig dytt med begge hender.
Marina rakk ikke engang å skrike. Kroppen hennes forsvant over rekkverket på et øyeblikk og falt ned i tomrommet under broen. Bare den lyse, rosa kjolen hennes blinket i luften i et brøkdels sekund før den forsvant nedenunder.
Toget fortsatte.
Alexei sto stille og pustet tungt. Han kikket seg raskt rundt – ingen var på plattformen. Vogndørene bak ham svaiet forsiktig i vinden.
«DET ER OVER …» HVISKEDE HAN. «DET ER OVER.»
Han rettet på jakken sin, tok noen skritt tilbake og åpnet døren som førte inn.
I det øyeblikket skjedde det imidlertid noe han ikke kunne ha forutsett 😱😨
I det øyeblikket kom en stemme fra korridoren:
«Unnskyld meg … var du nettopp på plattformen?»
Aleksei frøs til.
En mann i førtiårene sto foran ham med et kamera i hånden.
«Jeg dokumenterer reisene mine til bloggen min,» sa han rolig. «Denne broen er fantastisk … Jeg filmet bare utsikten fra vinduet.»
HAN LØFTET KAMERAET LITT.
«Og jeg tror … jeg har fanget alt som nettopp skjedde.»
Aleksei kjente en kald gysning sakte løpe nedover ryggraden.
«Toget stopper snart på neste stasjon,» la mannen stille til. «Jeg tror … vi burde snakke med konduktøren.»
Aleksei sa ingenting. Han visste ennå ikke at det verste ennå ikke var kommet.
For der, under broen, skjedde det noe som ingen kunne ha forutsett.
Marina falt i flere lange sekunder. Vinden pisket mot ansiktet hennes, luften tok pusten fra henne. Men rett nedenfor broen rant en bred fjellelv.
Kroppen hennes traff vannet med enorm kraft.
Isende kulde rev gjennom henne. Hun mistet bevisstheten et øyeblikk, men strømmen presset henne opp til overflaten. Marina gispet etter luft og begynte å slite med å holde seg flytende.
En fiskebåt var nær kysten. To menn hørte først et kraftig plask, deretter så de en kvinne i elven.
«En mann i vannet! Fort!» ropte en av dem.
De styrte båten mot henne, og etter noen minutter dro de Marina om bord.
Hun var blek og skalv av kulde, men hun var i live.
«Hvem gjorde dette?» spurte en av fiskerne og dekket henne med jakken sin.
Marina slet med å åpne øynene.
«Mannen min …» hvisket hun.
SAMTIDIG NÆRTE TOGET SEG ALLEREDE NESTE STASJON. Aleksej sto ved vinduet og prøvde å se rolig ut.
Han ante ikke at kvinnen han hadde kastet utfor broen mirakuløst hadde overlevd … og at politiet snart ville vente på ham på perrongen.
