Noen minutter senere ble hele fengselsgården stille mens alle så på det som hadde skjedd 😨
Da Emma kom til kvinnefengselet for første gang, la de andre innsatte nesten ikke merke til henne.
Hun var ung, slank og altfor rolig til å være på et slikt sted. Emma kranglet ikke med noen, forsøkte ikke å bli kjent med andre og utførte alle ordrene fra vaktene uten å si et ord.
Det var nettopp denne oppførselen som raskt fanget Vanessas oppmerksomhet.
Nesten hele fengselet var redd for denne kvinnen. Vanessa var kraftig bygd og dekket av tatoveringer. Hun hadde sittet bak murene i åtte år og hadde i løpet av denne tiden samlet en liten gruppe lojale kvinner rundt seg.
Selv enkelte av vaktene foretrakk å ikke ha mer med henne å gjøre enn det som var absolutt nødvendig.
Vanessa elsket å sette nye innsatte på prøve. Hun provoserte dem med vilje for så raskt som mulig å finne ut hvem som ville adlyde henne, og hvem som våget å sette seg opp mot henne.
Emma virket som det perfekte offeret. Allerede den første dagen tok Vanessa desserten hennes under lunsjen.
**EMMA SA INGENTING. DAGEN ETTER DYTTET EN AV VANESSAS VENNER BEVISST JENTA MED SKULDEREN I GANGEN.**
Emma fortsatte bare videre.
— Jeg sa jo det. Hun er til og med redd for å åpne munnen — hånte Vanessa.
Den tredje dagen ble de innsatte ført ut på gårdsplassen. Det var varmt, så de fleste kvinnene satt i skyggen, snakket sammen eller gikk langs gjerdet.
Emma fikk beskjed om å vaske en del av gårdsplassen. Hun tok moppen og begynte rolig å arbeide.
Vanessa satt i nærheten sammen med vennene sine, spiste en sandwich og betraktet jenta i stillhet i flere minutter.
Da Emma hadde vasket nesten halvparten av gårdsplassen, reiste Vanessa seg, gikk bort til bøtta med skittent vann som sto ved siden av henne og så på vennene sine. De smilte allerede, fordi de forsto nøyaktig hva hun hadde tenkt å gjøre.
**VANESSA TOK BØTTA OG HELTE HELE INNHOLDET SVÆRT LANGSOMT RETT UT OVER DEN NYVASKede FLATEN. EN SKITTEN PYTT SPREDTE SEG LIKE FORAN EMMAS FØTTER.**
— Her er det skittent — sa Vanessa rolig. — Vask det.
Høy latter lød bak henne.
Emma rørte seg ikke.
Først så hun på det skitne vannet som bredte seg utover gulvet.
Deretter løftet hun sakte blikket mot Vanessa.
Kvinnene som satt ved siden av, ventet på at hun som vanlig skulle ta moppen uten et ord og gjøre som hun ble bedt om.
Men denne gangen gjorde Emma noe helt annet.
**HUN RETTET SEG OPP, LA FRA SEG MOPPEN OG SÅ VANESSA RETT INN I ØYNENE.**
Latteren begynte å stilne.
Selv Vanessa så overrasket ut et øyeblikk.
Ingen visste ennå at den stille jenta, som alle de siste dagene hadde trodd var redd og forsvarsløs, skjulte en hemmelighet.
Og noen sekunder senere skulle hele fengselsgården få vite hva den var 😳😱
— Ta en annen bøtte og vask opp det du selv har skitnet til.
Smilet forsvant umiddelbart fra Vanessas ansikt. Plutselig ble det helt stille på gårdsplassen.
Det var lenge siden noen hadde våget å snakke til henne på den måten.
**— HVA SA DU?**
— Du hørte meg godt.
Vanessa gikk så nær at hun nesten berørte Emma.
— Plukk opp moppen og vask gulvet.
Emma så henne rett inn i øynene i noen sekunder.
— Nei.
Vanessas venner sluttet å le. Til og med vakten som sto i tårnet, la merke til den økende spenningen, selv om hun foreløpig ikke grep inn. Vanessa grep plutselig Emma i armen.
— Jeg ser at ingen har lært deg hvordan ting fungerer her.
**MEN ETT SEKUND SENERE BLOKKERTE EMMA ARMEN HENNES OG REV SEG LØS FRA GREPET.**
Hun gjorde det så raskt og sikkert at selv Vanessa et øyeblikk ikke visste hvordan hun skulle reagere.
— Ikke rør meg — advarte jenta.
Nå kunne ikke Vanessa bare gå sin vei. Dusinvis av innsatte sto rundt dem, og alle så på henne.
Hvis hun trakk seg tilbake akkurat da, ville hele fengselet snakke om det samme kveld.
Vanessa stormet rasende mot Emma og forsøkte å slå henne. Jenta unnvek slaget lynraskt. Det andre forsøket bommet også.
Da skjedde noe ingen hadde forventet. Denne gangen gikk Emma fremover. Hun slo Vanessa i kroppen, dyttet henne bakover og tvang henne flere skritt tilbake.
**KVINNENE SOM STO RUNDT DEM, REISTE SEG UMIDDELBART. VANESSA BRØLTE AV RASERI OG KASTET HELE KROPPSVEKTEN SIN MOT JENTA. BEGGE VELTET OVER PÅ DEN VÅTE BETONGEN.**
En ordentlig slåsskamp begynte.
Vanessa veide nesten dobbelt så mye som Emma, men Emma var betydelig raskere. Hun klarte å komme seg løs, reiste seg lynraskt og unngikk nok et slag.
— Vaktene! — ropte noen.
Flere vakter løp allerede mot dem.
Vanessa sluttet imidlertid å bry seg om alt rundt seg. Hun kastet seg på nytt mot Emma. Jenta blokkerte armen hennes, vred henne rundt og holdt henne fast på bakken. Noen sekunder senere skilte vaktene de to kvinnene og begynte å føre dem i hver sin retning. Vanessa pustet tungt og så på Emma som om hun først nå virkelig hadde sett henne.
— Hvor lærte du å slåss slik? — presset hun frem.
Emma rettet på det bustete håret.
— I militæret.
Vanessa ble stående helt stille.
Først senere fikk de innsatte vite det Emma tidligere ikke hadde fortalt noen.
Før hun havnet bak murene, hadde hun tjenestegjort i militærpolitiet i flere år og jobbet som instruktør i nærkamp. Hun havnet i fengselet etter en slåsskamp der hun hadde grepet inn for å beskytte lillesøsteren sin.
Alle de foregående dagene hadde hun vært stille, ikke fordi hun var redd for Vanessa.
Emma ønsket ganske enkelt ikke flere problemer.
