Emma var gravid i sjuende måned. Fram til da hadde alt gått rolig for seg, alle prøveresultatene hadde vært normale, og legene hadde ikke sett noen grunn til bekymring.
Men en natt våknet kvinnen på grunn av svært sterke magesmerter.
Til å begynne med trodde Emma at det bare var vanlige kynnere. Hun drakk litt vann, snudde seg over på den andre siden og prøvde å sovne igjen, men i stedet for å avta ble smertene stadig kraftigere for hvert minutt.
Ved siden av sengen lå schäferen hennes, Rex.
Vanligvis sov hunden rolig gjennom hele natten, men denne gangen begynte han plutselig å oppføre seg helt annerledes.
Rex reiste seg, gikk bort til sengen og begynte å snuse svært nøye på magen til eieren sin. Deretter pep han lavt flere ganger og la hodet i fanget hennes.
— Det går bra, gutten min — hvisket Emma.
Rex roet seg likevel ikke.
Da smertene ble nesten uutholdelige, ringte kvinnen etter ambulanse. Mens hun ventet på at helsepersonellet skulle komme, la hun merke til at hunden bokstavelig talt ikke forlot henne et eneste sekund. Han gikk rundt henne, snuste på hendene, magen og klærne hennes, og begynte fra tid til annen å klynke nervøst.
Til å begynne med ville sykehuspersonalet ikke la Rex komme inn, men Emma var så redd at hun ba om at hunden i det minste skulle få bli hos henne til den første undersøkelsen var ferdig.
Noen minutter senere ble kvinnen lagt på en sykehusseng.
Sykepleieren målte blodtrykket hennes, koblet henne til overvåkningsutstyret, og Daniel, legen som hadde nattevakt, begynte undersøkelsen.
— Barnet lever, og hjertet slår normalt — sa han. — Men vi må finne ut hva som forårsaker smertene.
Emma kjente en liten lettelse. Med Rex skjedde det motsatte.
Hunden satt ved sengen og fulgte hvert eneste av personalets bevegelser med uvanlig stor oppmerksomhet. Når sykepleieren berørte Emma, fulgte Rex henne bare med blikket. Da legen undersøkte kvinnens mage, rørte dyret seg ikke.
**ALT ENDRET SEG FØRST DA MEDISINENE BLE BRINGET INN PÅ ROMMET. DANIEL TOK TAK I EN SPRØYTE. I SAMME SEKUND SPRATT REX OPP PÅ BEINA.**
Han begynte å bjeffe høyt og stilte seg rett mellom legen og sengen.
— Rex! Det er ikke lov! — ropte Emma forskrekket.
Hunden reagerte ikke på ordene hennes i det hele tatt. Daniel tok forsiktig et skritt til siden.
Rex flyttet seg umiddelbart sammen med ham og blokkerte veien hans på nytt.
— Vennligst få hunden ut — sa sykepleieren.
Hun forsøkte å ta tak i dyret i halsbåndet, men da skjedde noe enda merkeligere. Rex lot sykepleieren nærme seg Emma uten den minste motstand, og han trakk seg til og med selv til siden.
Men idet Daniel løftet sprøyten igjen, kastet hunden seg lynraskt fram og grep tak i legens erme med tennene, like ved håndleddet.
**HAN FORSØKTE IKKE Å BITE HAM I HÅNDEN OG VILLE HELLER IKKE FORTSETTE ANGREPET. REX» OPPFØRSEL VIRKET SOM OM DET ENESTE MÅLET HANS VAR Å HINDRE LEGEN I Å SETTE INJEKSJONEN.**
Daniel ble stående helt stille.
— Greit. Jeg forstår. Jeg beveger meg ikke.
Rex slapp ermet hans, men gikk ikke bort. Han fortsatte å stå foran sengen og beskytte eieren sin. Alle som var til stede i rommet, stirret på ham i fullstendig forbløffelse.
— Han oppfører seg aldri slik — gjentok Emma. — Aldri. Ikke engang overfor mennesker han møter for første gang.
Daniel skulle akkurat til å tilkalle vaktene og be dem føre dyret ut, da noe plutselig skjedde som fikk alle til å forstå hvorfor hunden hadde oppført seg så merkelig [😳][😱]
Da legen la sprøyten på bordet, sluttet Rex umiddelbart å knurre.
Daniel så først på hunden og deretter på sprøyten som lå foran ham.
— Vent litt.
Han tok opp pakningen med preparatet og leste etiketten svært nøye.
Etter noen sekunder endret ansiktsuttrykket hans seg brått.
— Hvem gjorde dette klart?
Sykepleieren kom nærmere.
— Jeg tok medisinen fra brettet som var beregnet for rom 312.
Daniel så vantro på henne.
— Men dette er rom 321.
**DET BLE HELT STILLE I ROMMET. LEGEN KONTROLLERTE AMPUllEN EN GANG TIL. DET VAR IKKE LENGER NOEN TVIL. PREPARATET VAR FAKTISK BEREGNET PÅ EN HELT ANNEN PASIENT. DE TO KVINNENE HADDE LIGNENDE ETTERNAVN, OG ROMNUMRENE DERES VAR BARE FORSKJELLIGE VED AT TO SIFFER STO I MOTSATT REKKEFØLGE.**
Emma hadde bokstavelig talt bare vært noen få øyeblikk unna å få feil medisin. Men dette var fortsatt ikke det verste.
Daniel avbrøt umiddelbart planen om å gi injeksjonen og bestilte flere undersøkelser samt en akutt ultralyd.
Først da ble den egentlige årsaken til de fryktelige smertene avdekket.
Emma hadde begynt å få en delvis morkakeløsning. De første symptomene var ikke helt typiske for denne tilstanden, og derfor kunne de lett forveksles med begynnende for tidlig fødsel.
Kvinnen trengte en helt annen behandling, samt kontinuerlig medisinsk overvåkning.
— Hvis vi hadde handlet for raskt og startet behandlingen på grunnlag av den første diagnosen vår, kunne vi ha mistet svært verdifull tid — innrømmet Daniel.
**EMMA SÅ PÅ REX. HUNDEN VAR HELT ROLIG IGJEN. HAN GIKK BORT TIL SENGEN, LA SNUTEN VED SIDEN AV HÅNDEN TIL EIEREN SIN OG SUKKET STILLE, SOM OM HAN NETTOPP HADDE FORSIKRET SEG OM AT HAN HADDE GJORT JOBBEN SIN OG IKKE LENGER TRENTE Å ADVARE NOEN OM NOE.**
Senere forklarte legene Emma at Rex selvfølgelig ikke kunne vite navnet på preparatet eller hva det skulle brukes til. Mest sannsynlig hadde han likevel merket den uvanlige tilstanden til eieren sin, en forandring i lukten hennes, hormonelle svingninger, frykt og sterke smerter. Det er også mulig at han la merke til spenningen hennes akkurat idet legen nærmet seg henne med sprøyten.
