Arbeidsdagen tok slutt mye senere enn vanlig. En ung sekretær ved navn Emma var nesten helt alene igjen i det enorme kontorbygget. Utenfor buldret tordenen, og det styrtregnet så voldsomt at hun ikke engang kunne se nabobygningen.
Da Emma endelig slo av datamaskinen, nærmet klokken seg allerede ti om kvelden. Hun bestilte en taxi, tok på seg frakken og skyndte seg mot utgangen.
Appen fortalte henne at en svart bil ventet på henne. Akkurat i samme øyeblikk stanset en luksuriøs bil i nøyaktig samme farge foran inngangen.
Emma skjermet hodet med vesken, løp gjennom regnet og hoppet raskt inn i baksetet.
— God kveld. Grønn 24 — sa hun med sliten stemme uten engang å se på sjåføren.
Mannen bak rattet snudde sakte på hodet og så merkelig på jenta gjennom bakspeilet.
— Er du sikker på at du skulle sette deg inn akkurat her? — spurte han.
— Ja, selvfølgelig. Jeg er veldig sliten, så vær så snill å kjøre litt fortere.
**SJÅFØREN SVARTE IKKE. HAN BLE SITTEN HELT URØRLIG, SOM OM HAN VENTET PÅ NOEN.**
Emma tok frem telefonen og oppdaget først da at taxien hun hadde bestilt, hadde stanset på den andre siden av gaten. Hun skulle akkurat til å beklage og gå ut da bildørene plutselig åpnet seg samtidig på begge sider.
På hennes venstre side satte en ung blond mann seg, mens en høy brunette i en svart T-skjorte tok plass på høyre side. Begge mennene var gjennomvåte av regnet, men de oppførte seg så rolig som om tilstedeværelsen av en fremmed jente i bilen deres overhodet ikke overrasket dem.
Emma så først på den ene og deretter på den andre, og kjente hvordan hjertet nesten stoppet i brystet.
Hun kjente dem igjen med en gang.
Det var Moretti-brødrene — de mektigste og farligste menneskene i hele byen. De eide byggefirmaer, hoteller, restauranter og dusinvis av luksuriøse eiendommer. Emma jobbet som sekretær i et av selskapene deres.
De mest skremmende historiene gikk om brødrene. Den eldste, Daniel Moretti, var den som skapte størst frykt. Det ble sagt at han aldri tilga svik og kunne finne hvem som helst, selv om personen gjemte seg på den andre siden av verden.
**DEN BLONDE MANNEN, ALEX, STUDERTE DEN SKREKKSLAGNE JENTA MED TYDELIG INTERESSE.**
— Jøss, hvem har lagt igjen en slik skjønnhet i bilen vår?
— Unnskyld, dette er en misforståelse! — fikk Emma frem. — Jeg tok bilen deres for taxien min. Jeg går ut med en gang.
Hun grep etter dørhåndtaket, men Alex rørte ikke på seg. På den andre siden satt Daniel, så det var umulig å komme seg ut av bilen.
— Vær så snill, la meg gå — ba hun med skjelvende stemme. — Jeg så ingenting, og jeg skal ikke fortelle noen om at vi møttes.
Daniel betraktet henne lenge og nøye. Emma følte seg enda verre. Det var akkurat det kalde blikket folk hadde fortalt om etter å ha vært så uheldige å møte ham personlig.
Etter en stund flyttet mannen blikket mot sjåføren.
— Kjør.
**BILEN SATTE SEG I BEVEGELSE.**
— Hvor tar dere meg? — spurte Emma forskrekket.
Ingen svarte henne.
Den livredde jenta forsto overhodet ikke hva som foregikk. Hun hadde imidlertid ingen anelse om hvordan denne natten ville ende for henne, eller hvilke mennesker hun nettopp hadde havnet sammen med ved en ren tilfeldighet. [😱][😮]
Jenta holdt telefonen hardt i hånden, men våget ikke å ringe etter hjelp. Alex satt altfor nær, og Daniel slapp henne ikke med blikket et eneste øyeblikk. Utenfor vinduene gled mørke gater forbi, oversvømt av kraftig regn.
— Jeg satte meg virkelig inn her ved en feil — sa Emma igjen. — Hvis dere vil, kan jeg betale for turen. Bare vær så snill, la meg gå ut.
Alex begynte plutselig å le.
— Daniel, hun tror virkelig at vi har kidnappet henne.
**— MEN HAR DERE IKKE DET? — SPURTE JENTA UROLIG.**
— Nei — svarte brunetten rolig. — Vi kjører deg hjem.
Emma stivnet og så ut av vinduet. Først da innså hun at bilen faktisk kjørte i retning av nabolaget hennes.
— Hvordan vet dere hvor jeg bor?
— Du ga sjåføren adressen selv da du satte deg inn — minnet Daniel henne på.
Alex smilte igjen, men den eldre broren fortsatte å se på jenta med et alvorlig uttrykk. Det overrasket ham at hun, til tross for den tydelige frykten, forsøkte å holde seg rolig og til og med var villig til å diskutere med dem.
— Jobber du i firmaet vårt? — spurte han.
Emma nikket.
**— JEG ER SEKRETÆR I ØKONOMIAVDELINGEN.**
— Hvorfor drar du hjem så sent?
— Sjefen ga meg ekstra arbeid.
Daniels ansiktsuttrykk forandret seg umiddelbart.
— Ber han deg ofte om å bli alene på kontoret til langt på natt?
— Av og til.
Mannen sa ikke mer, men ut fra blikket hans forsto Emma at sjefen hennes ville få en svært ubehagelig samtale neste morgen.
Noen minutter senere stanset bilen foran huset hennes. Sjåføren gikk først ut og åpnet døren. Emma skulle akkurat til å løpe raskt mot inngangen da Daniel tok jakken som lå ved siden av ham og rakte den til jenta.
**— DET REGNER KRAFTIG UTE.**
— Det går virkelig bra, jeg løper bare inn.
— Ta den — sa han kort, med en tone som ikke tillot protester.
Emma la jakken over skuldrene og gikk ut av bilen. Før hun lukket døren, snudde hun seg en siste gang mot dem.
— Takk for at dere kjørte meg hjem.
— Neste gang bør du først sjekke hvilken bil du setter deg inn i — svarte Daniel.
Bilen kjørte av sted, og Emma ble stående under taket i noen sekunder. Hun visste ikke at Alex inne i bilen så på broren sin med et bredt smil.
— Ikke prøv å si at du ikke likte henne. Jeg så hvordan du så på henne.
Daniel svarte ikke. Han bare så gjennom bakruten helt til jenta forsvant fullstendig inn i bygningen.
Neste morgen kom Emma på jobb med jakken i hendene. Hun hadde tenkt å levere den til vakten, men ved inngangen ventet allerede Daniels personlige assistent på henne.
— Herr Moretti ba meg si at du skal komme inn på kontoret hans.
Emmas knær begynte å skjelve. Hun var overbevist om at de hadde bestemt seg for å sparke henne etter gårsdagens feil.
Men da hun kom inn på det enorme kontoret i øverste etasje, sto Daniel ved vinduet med to kopper kaffe i hendene.
— Ville du treffe meg?
Mannen snudde seg og smilte til henne for første gang.
**— JA. JEG BESTEMTE MEG FOR Å SJEKKE OM DU VED EN FEILSKJÆR I DAG KOM TIL Å FORVEKSLE KONTORET MITT MED ET ANNET.**
Emma forsto at han spøkte, og hun smilte også.
Etter den kvelden fant Daniel stadig flere grunner til å gå ned til økonomiavdelingen. Noen ganger ba han Emma hente dokumenter som han like gjerne kunne ha fått fra en hvilken som helst annen ansatt. Andre ganger stoppet han ved skrivebordet hennes bare for å spørre om hun allerede hadde bestilt taxi.
Noen uker senere begynte det igjen å hølje ned i nærheten av kontoret. Da Emma kom ut av bygningen, sto en kjent svart bil ved inngangen, og Daniel ventet ved siden av den.
— Denne gangen har jeg helt sikkert ikke bestilt taxi — sa jenta med et smil.
— Jeg vet — svarte han mens han åpnet døren for henne. — I dag kom jeg selv for å hente deg.
Emma visste fortsatt ikke hvor denne reisen sammen ville føre dem. Daniel hadde derimot allerede forstått at den fremmede jenta som en gang ved en tilfeldighet hadde satt seg inn i feil bil, for alltid hadde stjålet hjertet hans.
