En eldre kvinne sto ved vinduet og så ut på gårdsplassen, der ingenting hadde forandret seg på lenge. De samme trærne, de samme benkene, de samme menneskene som gikk forbi som om de ikke la merke til henne i det hele tatt. Akkurat da kom datteren hennes inn i rommet.
— Mamma, gjør deg klar — sa hun nesten uten følelser. — Jeg tar deg med et sted så du kan hvile. Du trenger et miljøskifte.
Den eldre kvinnen så overrasket på henne, men et lite håp lyste straks opp i øynene hennes. Det var lenge siden hun hadde hørt noe bare litt vennlig fra datteren.
— Virkelig? Og hvor skal vi? — spurte hun lavt.
— Det får du se — svarte datteren kort og snudde seg allerede mot døren.
Den eldre kvinnen begynte sakte å pakke tingene sine. Hun brettet klærne omhyggelig, som om hun var redd for å gjøre den minste feil. Innerst inne ønsket hun så sterkt å tro at datteren endelig hadde begynt å bry seg om henne, og at det ikke lå noe vondt bak alt dette.
En time senere var de allerede på vei. I begynnelsen så alt kjent ut — byen, trafikklysene, de velkjente gatene. Etter hvert ble det imidlertid færre og færre hus, veien ble stadig mer øde, og rundt dem var det bare åkre og enkelte trær.
DEN ELDRE KVINNEN RYNKET PANNEN OG SPURTE FORSIKTIG:
— Er du sikker på at vi skal til et bra sted? Dette ser ikke akkurat ut som et sted man drar for å slappe av…
Datteren grep hardere rundt rattet.
— Mamma, bare vær stille, greit?
Etter disse ordene ble det stille i bilen. Det eneste som kunne høres, var lyden fra veien og sporadiske vindkast utenfor vinduene.
Etter en stund svingte bilen inn på en nesten helt forlatt vei. Det var ingen andre biler eller mennesker der. Bare en lang veistrekning som strakte seg helt til horisonten.
Og plutselig bråbremset datteren.
— Gå ut — sa hun kaldt.
DEN ELDRE KVINNEN STIVNET.
— Hva? Hvorfor?
— Jeg sa: gå ut.
Det fantes ikke den minste antydning til nøling i stemmen hennes.
— Jenta mi… jeg forstår ikke… — stemmen til den eldre kvinnen begynte å skjelve.
— Nok — avbrøt datteren henne skarpt. — Jeg orker ikke mer. Du er bare en byrde for meg.
— Vær så snill… ikke la meg være her…
Men datteren hadde allerede åpnet døren, grep moren i armen og dyttet henne ut. Den eldre kvinnen holdt på å falle på grusen.
— JEG ER LEI MEG, MEN DETTE ER BEST FOR ALLE — SA DATTEREN UTEN EN GANG Å SE PÅ HENNE.
Døren smalt igjen. Bilen satte brått av gårde og begynte etter noen øyeblikk å forsvinne i det fjerne. Den eldre kvinnen ble stående helt alene midt på den tomme veien.
Hun sto der forvirret og klarte ikke å forstå hva som nettopp hadde skjedd. Vinden blåste det grå håret hennes omkring, hendene skalv, og øynene fyltes sakte med tårer.
— Gud… hvorfor?.. — hvisket hun.
Datteren kunne imidlertid ikke ane hva som snart skulle møte henne.
Den eldre kvinnen ble stående lenge ved veikanten, helt til datterens bil var forsvunnet bak svingen. Først bare stirret hun langt bort, som om hun fortsatt håpet at dette var en misforståelse og at datteren ville komme tilbake hvert øyeblikk. Men minuttene gikk, veien forble tom, og til slutt tok kvinnen langsomt frem en gammel telefon fra lommen.
Hendene hennes skalv fortsatt, men likevel slo hun et nummer.
— Hallo… — sa hun lavt og forsøkte å holde stemmen under kontroll. — Det er meg… jeg trenger hjelp…
I DEN ANDRE ENDEN BLE DET STILLE ET ØYEBLIKK, OG DERETTER BLE SAMTALEN PARTNERENS STEMME UMIDDELBART ALVORLIG.
— Tante? Hvor er du? Hva har skjedd?
Hun fortalte ham ikke alt med en gang. Hun oppga bare stedet hun befant seg og la stille til:
— Jeg er alene… ved veien…
Det gikk ikke førti minutter før en dyr bil stoppet ved siden av henne. En elegant kledd mann steg ut — nevøen hennes, som hun ikke hadde sett på mange år. Han gikk raskt bort til henne, tok henne forsiktig i skuldrene og så henne rett inn i øynene.
— Hvem gjorde dette mot deg?
Den eldre kvinnen senket blikket og svarte nesten uhørlig:
— Datteren min…
Mannen sa ingenting. Han nikket bare kort, som om han allerede hadde tatt en beslutning akkurat i det øyeblikket.
Samme kveld satt kvinnen i et varmt hjem med en kopp varm te i hendene. For første gang på svært lenge var hun omgitt av mennesker som så på henne med respekt, ikke irritasjon. Nevøen stilte ingen unødvendige spørsmål, men neste dag kom en advokat til henne.
Dokumentene ble lagt rett på bordet.
Den eldre kvinnen stirret lenge på papirene foran seg, som om hun gikk gjennom hele livet sitt på nytt, hver eneste dag hun hadde levd og hvert eneste offer hun hadde gjort for sin egen datter.
— Er du sikker? — spurte advokaten rolig.
Hun løftet blikket.
I dette øyeblikket var det verken frykt eller tvil i øynene hennes.
— JA… NÅ ER JEG SIKKER.
Hun signerte bestemt og rolig.
Noen dager senere vendte hun tilbake til hjemmet sitt. Denne gangen var hun imidlertid ikke alene, og hun var heller ikke lenger den samme kvinnen som ganske enkelt kunne bli kastet ut av en bil langs veien og deretter glemmes.
Samme dag ble døren brått åpnet.
I døråpningen sto datteren hennes med kofferter. Hun så irritert ut og var helt overbevist om at alt fortsatt tilhørte henne.
— Mamma, hvor har du vært? Jeg forstår virkelig ikke hva som skjer her…
Hun stoppet midt i setningen da hun oppdaget fremmede mennesker i huset.
Nevøen tok rolig et skritt frem.
— DET ER BEST OM DU TAR MED DEG TINGENE DINE OG GÅR — SA HAN MED JEvn STEMME.
— Dette er huset mitt! Og hvem er du egentlig?! — protesterte datteren.
Mannen rakte henne dokumentene.
— Ikke lenger.
Hun tok papirene, skummet raskt gjennom innholdet… og ble plutselig blek.
— Dette… dette må være en feil… Mamma, du kunne ikke…
Den eldre kvinnen gikk sakte nærmere.
NÅ SÅ HUN PÅ DATTEREN MED NØYAKTIG SAMME RO SOM DATTEREN HADDE SETT PÅ HENNE MED DEN GANGEN, VED DEN TOMME VEIEN.
— Det kunne jeg — sa hun lavt. — Og det gjorde jeg.
— Men hvor skal jeg gå nå? — stemmen til datteren brøt plutselig sammen.
Den eldre kvinnen så henne rett i øynene noen øyeblikk… og svarte:
— Til det samme stedet som du etterlot meg på.
