Den dagen ble det arrangert en stor familiefest på gårdsplassen til en liten kirke i byen. Været var flott, musikken spilte, det var satt opp boder med mat og drikke overalt, og for de minste var det gjort klart flere ulike aktiviteter. Den største attraksjonen var et enormt oppblåsbart lekeapparat omgitt av høye blå vegger.
Nesten hele dagen løp barna rundt det og lekte inni det. Foreldrene satt i nærheten, snakket sammen og tok bilder, mens frivillige passet på at alt foregikk trygt og etter planen.
Blant deltakerne på festen var Michael. Han hadde kommet sammen med schäferen sin, Rex. Hunden var voksen og svært godt trent, så Michael så ingen grunn til å la ham bli hjemme. Rex forholdt seg rolig både under den høye musikken og når barna stadig løp like forbi ham.
I flere timer var det ingenting som tydet på at noe var galt.
Mot kvelden bestemte arrangørene seg for å stenge det største oppblåsbare lekeapparatet en stund. Det var svært varmt, og de ansatte måtte kontrollere utstyret og gjøre attraksjonen klar for resten av arrangementet. Alle barna ble derfor bedt om å gå ut, inngangen ble stengt, og kort tid senere var det nesten ingen igjen i nærheten av konstruksjonen.
Det var akkurat da Rex» oppførsel plutselig forandret seg fullstendig.
Først sto hunden bare helt stille.
MICHAEL DRO FORSIKTIG I BÅNDET FOR Å FÅ HAM TIL Å GÅ VIDERE, MEN REX BEVEGET SEG IKKE. HAN STIRRET RETT PÅ DEN BLÅ VEGGEN PÅ LEKEAPPARATET, MED ØRENE VAKTSOMT RETT OPP.
— Kom igjen, gutten min — ropte Michael.
Rex oppførte seg likevel som om han ikke hørte eieren i det hele tatt. Etter noen sekunder begynte han å klynke lavt, tok deretter noen skritt fremover og strammet båndet kraftig.
Michael ble forvirret. Etter mange år kjente han hundens personlighet svært godt, og han skjønte straks at noe plaget Rex på en uvanlig sterk måte.
Schäferen begynte å pese tungt og beveget seg nervøst fra side til side. Plutselig begynte han også å bjeffe høyt.
Folk i nærheten begynte å snu seg.
En av de ansatte gikk bort til Michael og ba ham ta hunden bort fra området som var beregnet for barna. Michael skulle akkurat til å gå da Rex plutselig rykket voldsomt fremover.
Halsbåndet gled av halsen hans. Hunden løp umiddelbart rett mot det stengte lekeapparatet.
FLERE PERSONER BLE SKREMT OG TOK INSTINKTIVT ET SKRITT BAKOVER. REX STORMET BORT TIL DEN BLÅ VEGGEN OG BEGYNTE Å BJEFFE MED EN UALMINNELIG INTENSITET. HAN HOPPET OPP, KLORTE PÅ DET SOLIDE MATERIALET MED LABBENE, LØP DERETTER FLERE METER BORT OG KOM SÅ TILBAKE NØYAKTIG TIL DET SAMME STEDET.
Situasjonen var så merkelig at en stor gruppe mennesker samlet seg rundt konstruksjonen i løpet av bare noen minutter.
— Få denne hunden bort herfra! — krevde noen fra folkemengden.
Michael løp bort til Rex og forsøkte å få tak i ham, men hunden, som vanligvis adlød enhver kommando uten den minste vanskelighet, ignorerte for første gang eieren fullstendig.
Han fortsatte å bjeffe og rettet hele tiden oppmerksomheten mot nøyaktig det samme området av konstruksjonen. De ansatte kontrollerte inngangen til lekeapparatet. Det var ingen der inne.
En av mennene gikk til og med inn i apparatet og kom ut igjen etter omtrent ett minutt.
— Det er tomt der inne. Hvorfor fortsetter hunden å bjeffe?
Akkurat da skjedde noe som fikk alle til endelig å forstå hvorfor Rex oppførte seg så merkelig.
HUNDEN GIKK BORT TIL VEGGEN IGJEN, PRESSSET NESEN MOT MATERIALET OG BEGYNTE PLUTSELIG Å KLYNKE SÅRT.
Da løftet en av kvinnene som sto i nærheten hånden.
— Stille.
Samtalene stilnet gradvis.
— Jeg tror jeg hører noen som gråter der inne.
Alle ble stående helt stille. En av de ansatte slo av musikken som spilte ved siden av attraksjonen. I noen sekunder var det fullstendig stille.
Så kom en svært svak, nesten uhørbar lyd fra dypet av den enorme oppblåsbare konstruksjonen.
Det var faktisk et barn som gråt.
DE ANSATTE LØP UMIDDELBART INN. DE UNDERSØKTE HOVEDDELEN AV ATTRAKSJONEN GRUNDIG, ALLE HJØRNENE OG OMRÅDET VED INNGANGEN, MEN DE FANT INGEN BARN NOE STED.
Rex fortsatte imidlertid å bjeffe utenfra og pekte hardnakket mot siden av konstruksjonen.
Da skjønte en av de ansatte plutselig at hunden ikke så mot selve lekeområdet. Rex var helt fokusert på veggen.
Mannen begynte å undersøke det tykke materialet nøye med hendene og kjente plutselig et svakt dunk innenfra. Fra det øyeblikket var ingen lenger i tvil om at noe befant seg mellom lagene i konstruksjonen.
Kompressoren ble umiddelbart slått av. De ansatte begynte å lete etter en teknisk åpning inn til området, men hvert sekund virket som en evighet. Det ble stadig varmere der inne, og jentas gråt hadde nesten stilnet helt.
Da ropte Michael til dem at de ikke måtte vente lenger.
En av de ansatte hentet en kniv og skar svært forsiktig gjennom det ytterste laget av konstruksjonen, akkurat der Rex hadde pekt hele tiden.
DA MATERIALET BLE SKÅRET OPP OG INNSIDEN KOM TIL SYNE, STIVNET MENNESKENE SOM STO RUNDT HELT AV SJOKK.
Mellom de indre lagene i det enorme lekeapparatet lå en liten jente.
Ansiktet og kroppen hennes var sterkt røde på grunn av varmen der inne. Hun gråt nesten ikke lenger og klarte bare å bevege armene svært svakt.
Jenta ble straks hentet ut av konstruksjonen og overlatt til redningsmannskapene som var til stede på festen.
Senere kom det frem at hun het Emily. Hun var bare fem år gammel.
Ingen klarte med sikkerhet å fastslå hvordan hun hadde havnet der. Den mest sannsynlige forklaringen var at jenta under leken hadde krøpet gjennom en teknisk ventil som ikke var ordentlig sikret, eller gjennom en innvendig søm som midlertidig hadde åpnet seg. Deretter presset lufttrykket materialet tilbake på plass, slik at barnet ikke klarte å komme seg ut på egen hånd.
Den mest skremmende detaljen ble imidlertid først oppdaget senere.
I området der Emily hadde satt fast, var det nesten ingen ordentlig ventilasjon, og konstruksjonen, som var blitt varmet opp av solen, fikk temperaturen der inne til å stige svært raskt. Redningsmannskapene konkluderte med at dersom jenta hadde blitt værende der litt lenger, kunne hele situasjonen ha endt i en virkelig tragedie.
