I en rolig gate, der nesten alle beboerne kjente hverandre i det minste av navn, bodde det en eldre mann som skilte seg tydelig ut fra de andre – Viktor. Han snakket nesten aldri med noen, forlot svært sjelden leiligheten sin, og egentlig visste ingen hva han drev med eller hvordan han forsørget seg.
Én ting var alle likevel sikre på – det kom stadig svært merkelige lyder fra leiligheten hans. Noen ganger var det en dyp knurring blandet med lyder som minnet om kloring mot veggene. Andre ganger hørtes et skingrende hyl, nesten som et skrik, selv om det definitivt ikke lød som en menneskestemme. Verst var det om natten: klynking, vedvarende bjeffing og uling gjentok seg dag etter dag. I enkelte øyeblikk kunne det virke som om noen der inne gjennomgikk et voldsomt anfall av fortvilelse.
Til å begynne med prøvde naboene å holde ut. Etter hvert begynte de imidlertid å gå bort til døren hans, banke på og be ham gjøre noe med bråket. En person la til og med igjen en lapp:
«Vennligst gjør noe med støyproblemet. Ingen av oss får sove om natten på grunn av dette.»
Men ingenting skjedde. Viktor åpnet ikke alltid døren, og når han først viste seg i gangen, nikket han bare, mumlet noe uforståelig og forsvant etter kort tid tilbake inn i leiligheten.
Etter hvert som tiden gikk, ble beboerne stadig mer urolige. Noen var overbevist om at den eldre mannen var i ferd med å miste forstanden. Andre mistenkte at det i all hemmelighet bodde andre mennesker sammen med ham. Det oppsto til og med mistanker om at noe ulovlig foregikk i leiligheten. Ingen kjente likevel sannheten.
En dag forandret alt seg.
I NESTEN EN HEL UKE HADDE INGEN SETT VIKTOR. DØREN TIL LEILIGHETEN HANS VAR FORTSATT LÅST, OG VINDUENE VAR SOM VANLIG DEKKET TIL. DE MERKELIGE LYDENE HADDE IMIDLERTID IKKE FORSVUNNET.
Tvert imot – de ble stadig høyere. Om nettene hørte beboerne desperat uling, tanngnissing, kloring mot gulvet og slepende lyder. Det hørtes ut som om noen eller noe der inne desperat forsøkte å komme seg ut.
På den sjuende dagen klarte ikke beboerne å holde ut lenger. To menn gikk opp til Viktors etasje og begynte å hamre hardt på døren hans. Ingen svarte. De ringte derfor politiet, og til slutt brøt politibetjentene opp låsen og gikk inn i leiligheten.
Så snart de kom innenfor, frøs blodet i årene på alle sammen.
I et rom fylt av en tung, innestengt og kvelende lukt lå Viktor død på sengen. Ifølge etterforskeren hadde mannen vært død i omtrent en uke. Men selv dette var ikke det verste de skulle oppdage.
I leiligheten var det nesten tjue hunder – utsultede og ekstremt svekkede, og noen av dem viste knapt tegn til liv. Dyrene beveget seg mellom rommene, mens flere av dem lå ved siden av eierens kropp og nektet å gå fra ham.
Gulvet var dekket av kloremerker, avføring, deler av ødelagte møbler og spor etter slåsskamper mellom de innestengte dyrene.
DET VIRKET SOM OM DEN ELDRE MANNEN I LANG TID HADDE TATT TIL SEG HJEMLØSE HUNDER – HAN GJEMTE DEM I LEILIGHETEN, MATET DEM OG SOV VED SIDEN AV DEM. DE VAR HANS ENESTE VENNER. HAN HADDE IKKE FORTALT NOEN OM DEM, FORDI HAN VAR REDD FOR AT NOEN SKULLE TA DYRENE FRA HAM.
I sju dager hadde hundene vært innestengt i leiligheten uten tilgang til mat eller vann.
I lang tid etterpå fortalte naboene om hendelsen med skjelvende stemmer. Leiligheten forble tom fra den dagen av – som om selv den ikke klarte å glemme den grusomme hemmeligheten den hadde skjult så lenge.
