Helt siden barndommen hadde Leila levd i sitt eget hjem som om hun egentlig ikke hørte hjemme der. Hun hadde et rolig ansikt, et mildt blikk og et godt hjerte, men menneskene rundt henne så ut til å overse alt dette. De la først og fremst merke til det store arret i ansiktet hennes, som hadde blitt igjen etter et fall da hun fortsatt var spedbarn. Etter hvert som årene gikk, ble nettopp dette arret en grunn for andre til å gjøre narr av henne, mens det for Leila ble en kilde til konstant smerte som hun aldri virkelig klarte å venne seg til.
Mens søstrene hennes vokste opp til vakre, selvsikre og frempå kvinner, trakk Leila seg stadig mer inn i seg selv. Søstrene elsket å pynte seg, tilbringe timevis foran speilet og høre komplimenter. Leila holdt seg derimot som regel litt i bakgrunnen. Hun hjalp moren hjemme, vasket klær, lagde mat, ryddet og gjorde alt hun kunne for å unngå oppmerksomhet.
Jenta hadde for lengst blitt vant til ord som «stygg», «en skam for familien» og «hvem ville egentlig ha deg?». Hver gang gjorde ordene like vondt, selv om hun etter hvert hadde lært å late som om hun ikke lenger følte noe.
Da nyheten spredte seg i byen om at en sjeik hadde bestemt seg for å velge en kone, oppsto det stor oppstandelse hjemme hos Leila. Moren tok frem de dyreste stoffene, storesøsteren begynte å prøve smykker, og faren gikk rundt i huset med et stolt uttrykk, som om skjebnen allerede hadde velsignet familien deres. Alle var sikre på at det var den eldste datteren som burde dra til palasset. Hun var vakker, stolt, visste hvordan hun skulle oppføre seg og hadde lenge drømt om et liv i luksus. Foreldrene tenkte bare på henne.
Leila ble ikke engang tatt med i samtalene. Hun satt stille og hørte på mens søstrene snakket om palasset, dyre kjoler og rikdom.
Men den dagen sjeikens utsendinger dukket opp på gårdsplassen deres, skjedde noe ingen hadde forventet. Søstrene hadde hvisket sammen siden tidlig om morgenen, helt til de kom på en spesielt grusom plan. Denne gangen ville de ikke bare gjøre narr av Leila hjemme. De bestemte seg for å ydmyke henne foran fremmede også.
Mens storesøsteren beundret speilbildet sitt og gjorde seg klar til sin store opptreden, ble Leila plutselig kalt inn og fikk beskjed om at hun skulle gå ut først for å møte utsendingene. Moren så først overrasket ut, men smilte etter et øyeblikk hånlig. Faren bare vinket avvergende med hånden. Alle var nysgjerrige på hvordan sjeikens folk ville reagere.
LEILA BLEKNET. HUN FORSTO MED EN GANG AT HUN IGJEN VAR BLITT MÅLET FOR DERES SPOTT. HUN SA LAVT AT HUN IKKE VILLE GÅ UT, OG AT HUN HELLER VILLE BLI HJEMME, MEN SØSTRENE BARE LO. DE KLEDDE HENNE I EN VAKKER KJOLE, DEKKET ANSIKTET HENNES MED ET SLØR OG DYTTET HENNE NESTEN MED MAKT FREMOVER. DE VILLE SE HENNES YDMYKELSE, HUSKE DENNE DAGEN OG LE AV DEN I LANG TID. LEILA GIKK FREM MED SKJELVENDE HENDER. HJERTET HENNES SLO SÅ KRAFTIG AT HUN FØLTE AT DET NÅR SOM HELST KUNNE HOPPE UT AV BRYSTET.
Ingen av dem kunne ane at noe ville skje bare to dager senere som skulle få hele byen til å stå målløs.
Da Leila kom ut på gårdsplassen, stilte utsendingene ingen spørsmål. I tråd med skikken tok de henne straks med til palasset. Familien hennes var overbevist om at alt ville være over svært raskt. Søstrene hadde allerede ledd ved tanken på det som skulle skje. De hvisket til hverandre at så snart sjeiken så Leilas ansikt, ville han bli rasende og sende henne hjem i skam.
I palasset var imidlertid alt helt annerledes enn de hadde forestilt seg. De enorme salene, det dempede lyset, marmorgulvene, den allestedsnærværende stillheten og den ufattelige prakten gjorde Leila enda reddere. Midt i all denne rikdommen følte hun at hun hadde havnet i en verden hun overhodet ikke passet inn i.
Jenta stilte seg til siden med bøyd hode. Sløret skjulte fortsatt ansiktet og arret hennes. Hun våget ikke løfte blikket. Hun var sikker på at alt ville være over i det øyeblikket sjeiken så henne.
Da mannen kom inn i salen, ble det straks helt stille. Han var ikke en mann som handlet overilt eller dømte andre utelukkende etter utseendet. I løpet av de siste månedene hadde titalls jenter blitt ført frem for ham.
Alle hadde vært vakre, elegante og selvsikre, og hver eneste en hadde gjort sitt ytterste for å imponere ham. De forsøkte å vinne oppmerksomheten hans med smil, nøye valgte ord, perfekte manerer og kostbare smykker. Likevel hadde ingen klart å berøre hjertet hans.
SJEIKEN GIKK BORT TIL LEILA OG STANSET FORAN HENNE. JENTA SKJELVET SÅ KRAFTIG AT HUN KNAPT KLARTE Å STÅ. MANNEN LØFTET SAKTE SLØRET HENNES. I SAMME ØYEBLIKK LUKKET LEILA ØYNENE, SOM OM HUN FORBEREDTE SEG PÅ ENDA ET SMERTEFULLT SLAG.
Hun var sikker på at hun ville se det samme uttrykket i ansiktet hans som hun hadde sett hos andre hele livet – medlidenhet, avsky eller hån.
Men hun så ingenting av dette.
Sjeiken så på henne og ble stående urørlig et øyeblikk. Han så ikke bare arret. Først og fremst så han øynene hennes – rolige, dype, triste og samtidig usedvanlig oppriktige. Det fantes verken falskhet, grådighet eller et ønske om rikdom i dem.
Foran ham sto en jente som livet hadde ydmyket altfor mange ganger, men som likevel ikke hadde latt lidelsen gjøre henne bitter. Og nettopp dette gjorde sterkest inntrykk på ham.
Samme dag beordret han alle tjenerne til å behandle Leila med den respekten og omsorgen hun fortjente. Tjenerne var overrasket, for de hadde aldri tidligere sett sjeiken se på noen på en slik måte allerede under deres første møte. Noen dager senere kunngjorde han offisielt at han ønsket å gifte seg med Leila.
Nyheten spredte seg gjennom byen som en storm. Folk kunne ikke tro det. De som kjente familien hennes, var overbevist om at det måtte ha skjedd en feil.
De som tidligere hadde hørt om arret hennes, mente at hele historien måtte være oppdiktet. Men de som en gang hadde gjort narr av Leila, begynte plutselig å spørre febrilsk om hver eneste detalj.
I mellomtiden hersket det dødsstille hjemme hos foreldrene hennes. Søstrene ville først ikke tro på nyheten. Deretter ble de grepet av sinne, som etter en stund utviklet seg til fortvilelse.
Storesøsteren, som så lenge hadde drømt om palasset, rikdommen og det luksuriøse livet, klarte ikke å forsone seg med at det var Leila som skulle bli sjeikens kone. Moren gikk forvirret frem og tilbake i rommet, mens faren ikke engang visste hvor han skulle feste blikket.
Alle forsto plutselig at de med egne hender hadde dyttet akkurat den personen de hadde ydmyket i årevis, i retning av lykken.
De som en gang hadde ledd av den fattige og angivelig «stygge» jenta, skulle lenge huske den dagen med bitterhet. Det var nettopp hun – den avviste, latterliggjorte og ydmykede – som ble kvinnen alle snart begynte å beundre.
Og de som hele livet hadde ment at de var bedre enn henne, sto igjen med ingenting. Hele byen forsto da én enkel sannhet: Noen ganger skjuler det seg bak et beskjedent slør og et senket blikk ikke en hjelpeløs og ulykkelig jente, men en bemerkelsesverdig skjebne som snart vil få alle til å tie.
