Byens innbyggere hadde for lengst blitt vant til synet av en mystisk, velstående kvinne som nesten hver dag dukket opp i de travleste gatene med et lite gjennomsiktig hetteglass i hånden. Hun var alltid elegant kledd, kom i en luksusbil med privat sjåfør og henvendte seg utelukkende til unge, attraktive jenter. Hele situasjonen virket så merkelig at forbipasserende ofte satte ned farten for å se hva som foregikk.
Med et høflig smil henvendte kvinnen seg til jentene hun hadde valgt ut og sa rolig:
— Jeg betaler fem tusen dollar for en liten spyttprøve. Det er helt trygt og tar mindre enn ett minutt.
De fleste trodde først at det var en absurd spøk. Noen begynte å le og gikk sin vei, overbevist om at kvinnen var en svindler. Men da hun viste dem bankappen sin og umiddelbart overførte pengene, endret holdningen deres seg på et øyeblikk.
De fleste gikk med på forslaget hennes.
Kvinnen tok frem en steril pinne, samlet forsiktig inn en spyttprøve, la den i et lite gjennomsiktig hetteglass, takket jenta og gikk rolig tilbake til bilen. Neste dag gjentok det samme seg med andre ukjente jenter.
Etter hver slik tur dro hun tilbake til den enorme villaen sin, der hun bodde sammen med sin eneste sønn, Daniel.
HVER KVELD, NÅR DANIEL LÅSTE SEG INNE PÅ KONTOR ET SITT ELLER GIKK I DUSJEN, TOK KVINNEN FREM ET AV HETTEGLASSENE, ÅPNET DET OG TILSATTE I HEMMELIGHET NOEN FÅ DRÅPER I VANNTØRKTEN HANS.
Deretter satte hun glasset tilbake på bordet. Daniel drakk vannet rolig uten å ane noe.
Slik fortsatte det i mange måneder.
En kveld kom den unge mannen imidlertid hjem mye tidligere enn vanlig. Moren hans hørte ikke at inngangsdøren ble åpnet, og akkurat da holdt hun på å helle innholdet fra enda et hetteglass i glasset hans.
Daniel stivnet.
— Mamma … hva gjør du?
Kvinnen snudde seg brått og ble øyeblikkelig blek.
I flere sekunder sa hun ingenting. Hun innså at det ikke lenger var noen vits i å skjule sannheten.
— SETT DEG, VÆR SÅ SNILL. JEG SKAL FORKLARE ALT.
Og akkurat da kom en sannhet frem som var så sjokkerende at den tok pusten fra alle.
Daniel hadde nylig fylt tjueseks år. Han var utdannet, vellykket og usedvanlig vennlig, men hadde i mange år levd nesten fullstendig alene. Hvert eneste forhold han hadde hatt med en kvinne, endte på nøyaktig samme måte.
Et kyss eller til og med tilfeldig kontakt med en annen persons spytt var nok til at en ekstremt kraftig allergisk reaksjon oppsto etter noen få minutter. Legene hadde lenge forsøkt å finne årsaken, gjennomført utallige undersøkelser og til slutt diagnostisert ham med en svært sjelden sykdom.
Daniels kropp reagerte patologisk på biologisk materiale fra andre mennesker. På grunn av denne tilstanden hadde han praktisk talt ingen mulighet til å ha et normalt forhold og hadde nesten fullstendig mistet håpet om noen gang å stifte familie.
Men moren hans hadde ingen planer om å gi opp.
Daniel satte seg sakte ved bordet uten å ta blikket fra glasset.
— Har du tilsatt noe i vannet mitt?
KVINNEN SUKKET TUNGT OG NIKKET TAUST.
— Ja.
— Hva da?
Hun tok frem en hel eske fra skapet, fylt med dusinvis av identiske, gjennomsiktige hetteglass.
Daniel ble blek.
— Hva?..
Moren senket blikket.
— DA LEGENE FORTALTE MEG AT DU HADDE SVÆRT LITEN SJANSE TIL Å BLI KVITT DENNE ALLERGIEN, BEGYNTE JEG Å LETE ETTER EN ANNEN LØSNING. EN PROFESSOR FORKLARTE MEG AT MAN I EKSTREMT SJELDNE TILFELLER GRADVIS KAN VENNE KROPPEN TIL BIOLOGISK MATERIALE FRA ANDRE MENNESKER, OG AT MAN KAN FINNE EN PERSON SOM IMMUNSYSTEMET DITT IKKE REAGERER PÅ I DET HELE TATT.
Hun ble stille et øyeblikk.
— Jeg lette etter en jente som du en dag kunne leve et normalt liv sammen med. Uten frykt, uten medisiner og uten konstante allergiske reaksjoner.
Daniel klarte ikke å si et eneste ord på lang tid.
Han så på moren, deretter på de mange små hetteglassene, og først da forsto han hvorfor hun hver dag stoppet fremmede jenter på gaten og betalte dem enorme summer for bare én dråpe spytt.
Kvinnen fortsatte stille:
— Hvis du ikke fikk en allergisk reaksjon etter den neste prøven, visste jeg at vi var ett skritt nærmere målet. Jeg var villig til å lete i opptil ti år, bare slik at du en dag kunne elske noen uten å være redd for livet ditt.
En dyp stillhet senket seg over huset.
DANIEL VAR FORTSATT RYSTET OVER AT MOREN HANS I MANGE MÅNEDER HADDE GJENNOMFØRT ET SÅ MERKELIG EKSPERIMENT I HEMMELIGHET. MEN DA HAN SÅ INN I DE SLITNE ØYNENE HENNES, FORSTO HAN ÉN TING.
De daglige turene hennes gjennom gatene, tusenvis av dollar gitt til ukjente jenter og dusinvis av små, gjennomsiktige hetteglass var ikke et innfall fra en eksentrisk millionær. Det var en desperat mors forsøk på å gjøre alt hun kunne for at sønnen hennes en dag skulle kunne leve et normalt og lykkelig liv.
