66 år gamle Larisa gikk til legen da smertene ble uutholdelige. Først trodde hun det bare var magen, alderen, nervene, rett og slett oppblåsthet. Hun spøkte til og med med at hun spiste for mye brød, og at det kanskje var derfor magen hennes vokste. Men testene som ble bestilt av fastlegen hennes, forandret alt fullstendig.
«Frue …» legen så på resultatene igjen. «Dette høres kanskje rart ut, men resultatene tyder på graviditet.»
«Hva? Jeg er sekstiseks!»
«Mirakler skjer noen ganger. Men du bør oppsøke en gynekolog.»
Hun forlot kontoret i fullstendig sjokk, men innerst inne … trodde hun på det. Hun hadde allerede fått tre barn, og da magen hennes begynte å vokse, bestemte hun seg for at kroppen hennes ga henne et «sent mirakel». Hun følte en tyngde, noen ganger til og med en slags bevegelse – og det styrket bare troen hennes.
Hun dro ikke til gynekologen. Hun sa til seg selv: «Hvorfor? Jeg er trebarnsmor, jeg vet allerede alt. Når tiden er inne, skal jeg føde.»
For hver måned som gikk, ble magen hennes større. Naboene var forbløffet, men hun smilte og svarte at «Gud bestemte seg for å gi henne et mirakel.» Hun strikket små sokker, valgte navn og kjøpte til og med en liten vugge.
Da hun, ifølge hennes beregninger, nådde niende måned, bestemte Larisa seg endelig for å bestille time hos en gynekolog for å finne ut hvordan fødselen ville bli. Gynekologen ble først bekymret da han så alderen hennes i journalen. Men da han begynte undersøkelsen, bleknet ansiktet hans umiddelbart av det han så på skjermen 😨😱
Han dyttet seg bort fra stolen og sa med lav, tung stemme:
«GIFT … DU ER IKKE GRAVID.» «HVA MENER DU MED IKKE GRAVID?» «OG RESULTATENE? OG MAGEN DIN? OG DISSE BEVEGELSENE?» «LEGEN GJORDE EN FEIL. TESTEN VISET FALSK POSITIV. DET ER EN STOR SVULST I MAGEN DIN.»
Larisa frøs til.
«Hvilken svulst?»
«Frue, du har en eggstokksvulst på størrelse med en nyfødt født til termin. Den har vokst alle disse månedene. Den forårsaker følelsen av «bevegelse». Og den forårsaker smerten. Kreften har allerede metastasert. Situasjonen er veldig alvorlig. Vi trenger øyeblikkelig kirurgi, cellegift … og vi har veldig lite tid.»
Kvinnen bleknet, og verden begynte å snurre foran øynene hennes. Hun husket at hun lo, strikket sokker, strøk seg over magen, i den tro at nytt liv vokste inni henne … mens hele tiden vokste døden inni henne.
«Hvis du hadde kommet før,» sa legen stille, «kunne vi ha fjernet svulsten. Du kunne ha levd i mange år til. Men du har mistet dyrebare måneder.»
Larisa dekket ansiktet med hendene og brast i gråt. Hun innså den forferdelige feilen hun hadde gjort – hun hadde trodd på et mirakel, ikke bekreftet sannheten og unngått leger.
NÅ KJEMPET HUN IKKE LENGER FOR BARNET SOM ALDRI VAR DØD … MEN FOR SITT EGET LIV.
