Bryllupet så ut som en scene fra en vakker film. En stor hall med høyt under taket, dempet lys, friske blomster overalt, og i midten – en fontene med krystallklart vann, rundt hvilken gjestene allerede hadde samlet seg. Alle smilte, myk, romantisk musikk spilte i bakgrunnen, kelnere sendte champagne, og brudeparet så ut som det perfekte paret.
Bruden var blendende vakker. En feiende hvit kjole, nøye stylet hår og delikat sminke – hun hadde forberedt seg til denne dagen lenge, omhyggelig utarbeidet hver eneste detalj. Brudgommen var alltid der, holdt hånden hennes, smilte og hvisket i øret hennes. De så så glade ut, og gjestene kunne ikke slutte å stirre på dem.
Da fotograferingen begynte, foreslo fotografen å ta noen bilder ved fontenen. Brudgommen var umiddelbart enig, og sa til og med at de valgte stedet spesifikt på grunn av fontenen. Bruden lo, nikket, og de flyttet seg nærmere vannet.
De sto på stranden, omfavnet hverandre og begynte å posere. Brudgommen lente forsiktig bruden bakover, nesten helt til vannkanten. Hun så inn i øynene hans og smilte, og stolte fullt og fast på ham. Bildene ble vakre, gjestene ble rørt, og noen klappet til og med mykt.
Musikken spilte rolig, og alt virket perfekt.
Brudgommen fortsatte å holde henne, så på henne og smilte. Men i neste sekund skjedde det noe uventet.
Brudgommen slapp rett og slett hånden hennes.
Bruden mistet plutselig balansen og hadde ikke tid til å reagere. I løpet av et brøkdels sekund falt hun allerede. Det kom et plask, vann sprutet overalt, gjestene rykket til, og musikken syntes plutselig å stoppe. Kjolen sugde umiddelbart til seg vannet og ble tung, håret hennes var ødelagt, sminken hennes rennende. Alt hun hadde lagt så mye tid, krefter og penger i var ødelagt på et øyeblikk.
Hun kom ut, gispet etter pusten, det våte håret klistret til ansiktet. Sjokk og smerte var tydelig i øynene hennes.
«Hva har du gjort?!» skrek hun.
Brudgommen sto ved kanten av fontenen og … lo.
Han prøvde ikke engang å hjelpe henne.
«Det er bare en spøk», sa han, fortsatt smilende. «Morsomt, ikke sant?»
Og det var da det verste skjedde.
Gjestene begynte å le. Noen holdt for munnen, andre lo åpenlyst, og noen hadde allerede telefonene sine i hendene og filmet hele hendelsen. For dem ble det et skue.
Bruden sto i vannet, gjennomvåt, ydmyket, med skjelvende hender. Et sekund, to … hun så ut som hun skulle til å gråte enda hardere eller bare løpe vekk.
Men i stedet skjedde det noe ingen forventet. 😮😱
Bruden steg sakte ut av fontenen uten å ta blikket fra brudgommen. Ansiktet hennes forandret seg. Blikket hennes ble hardt og kaldt.
Hun nærmet seg ham. Og med en bestemt bevegelse dyttet hun ham rett i vannet.
Brudgommen rakk ikke engang å forstå hva som skjedde. Et øyeblikk senere var han i fontenen, gjennomvåt, og den dyre dressen hans klamret seg umiddelbart til kroppen hans.
Rommet ble stille. Ingen lo lenger.
Bruden sto på bredden, så ned på ham, og sa høyt, slik at alle kunne høre:
«Jeg søker om skilsmisse. Det er bedre at du viste ditt sanne ansikt den første dagen, ikke år senere, da vi ville ha fått barn.»
Gjestene sto stille. Noen la ned telefonen, noen så bort. Latteren forsvant like raskt som den hadde dukket opp.
Og bare lyden av fontenevannet brøt stillheten.
