Skogvokteren hadde oppdaget dem på avstand. Fire menn gikk gjennom lysningen med rifler i hånd og dro sitt jaktede vilt etter seg. Han gikk frem og sa bestemt:
«Slutt å jakte umiddelbart og forlat skogen. Dette er et beskyttet område.»
De så på hverandre og brøt ut i latter. Den gamle mannen var alene, og det var fire av dem – sterke, frekke og sikre på at ingen ville holde dem ansvarlige.
«Du skal betale for ordene dine, gamle mann. Ingen er født ennå som kan beordre oss rundt,» hveste en av dem.
Alt skjedde i et blunk. De grep ham, kastet ham i snøen og bandt hender og føtter. Han prøvde å rive seg løs, men han hadde ingen sjanse.
«La oss henge ham fra et tre som levende agn. Bjørnene og ulvene skal ha en skikkelig middag i kveld,» foreslo en annen.
De kastet et tau over en tykk gren, heiste ham opp ned og strammet knutene. Blodet fosset umiddelbart til hodet hans, og synet hans begynte å bli uklart.
«Kos deg. Vi kommer tilbake for å hente beinene dine i morgen», sa de til avskjed, og mens de lo, dro de.
Snøen begynte å falle i store flak. Skogen ble raskt stille. Den gamle skogvokteren hang hjelpeløst opp ned, med numne armer. Han visste at han ikke ville komme seg fri, selv om han kjempet til siste øyeblikk.
Han skrek og ropte om hjelp, men rundt ham var skogen. Plutselig kom en raslende lyd fra det fjerne.
Han forventet å se mennesker, men en grå skygge dukket opp mellom trærne.
Ulven.
Rovdyret stoppet først i det fjerne og så nøye på ham. Så tok han et skritt. Og et til. Snøen knasket mykt under potene hans. Hans ravfargede øyne forlot aldri mannen.
Skogvokteren frøs til.
«Det er over …» tenkte han. «Min time er kommet.»
DA ULVEN HYLET LANG OG STERKT SMERT, FORVREDE ALT INNI DEN GAMLE MANNEN SEG AV FRYKT.
«Roper på flokken sin …» tenkte han.
Han var nesten dødsdømt da dyret gjorde noe så uventet at det tok pusten fra ham og sendte en isende kuldegysning nedover ryggraden hans. 🫣😱
Ulven spratt plutselig opp og grep tak i tauet med tennene. Skogsvokteren var overbevist om at rovdyret prøvde å bite gjennom det for å komme til ham. Tauet strammet seg og knirket. Skogsvokterens øyne ble store, og han så dyret som rasende dro i tauet, ikke ham selv.
Ved det tredje draget løsnet knuten, tauet røk, og den gamle mannen falt tungt ned i snøen. Han lå stille et øyeblikk, ute av stand til å tro at han fortsatt var i live. Ulven sto ved siden av ham, pesende tungt, og så rolig på, som om den kjente ham igjen.
Så husket skogsvokteren. Vinteren før hadde han patruljert området da han snublet over en felle satt opp av krypskyttere. En ung ulv skar seg inni. Poten dens var fastklemt i stålkjevene, og dyret knurret og prøvde å bite.
Den gamle mannen kunne bare ha gått sin vei. I stedet dekket han forsiktig dyret med jakken sin, åpnet fellen og slapp ulven tilbake i skogen.
Så snudde også ulven seg og stirret på ham lenge. Nå gjorde han akkurat det samme. Skogsvokteren prøvde å reise seg. Ulven tok noen skritt tilbake, hylte kort nok en gang og forsvant sakte blant trærne.
